Verdidebatt

Den krenkende nikaben

Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Leyla Hasic er en strengt prakti­serende muslimsk kvinne. Derfor vil hun kun vise øynene sine utenfor sitt eget hjem. Ansettelsen av henne som kontormedarbeider i ­Islamsk Råd Norge (ansvarlig for IT, ­rutiner, ­såkalte «back office-funksjoner»), avstedkom krigsoverskrifter over en hel nyhetssyklus i slutten av mars og inn i april.

Krenkelse

Er det så viktig hvordan ­ansatte i Islamsk Råd Norge kler seg?

Det ser slik ut. Og det av to årsaker:

1: Nikab krenker veletablerte holdninger i Norge om kvinner.

2: Islamsk Råd Norge synes, blant ­annet ved ansettelsen av Hasic, å forsømme organisasjonens rolle som brobygger mellom muslimske miljøer og det norske samfunnet ellers. I Norge er nikaber nemlig åpenbart fremmedgjørende, ikke brobyggende.

NRK satte slutten av mars ansettelsen i sammenheng med et ønske fra Kulturdepartementet om at Islamsk Råd Norge skulle bli flinkere til å ivareta oppgavene­ som paraplyorganisasjon og fremme samhold blant muslimer og deres til­hørighet til det norske samfunnet. Diverse medier falt naturlig nok for fristelsen å legge frem bilde av et nikabdekket hode – det kunne like gjerne vært en utstillingsdukke – som Islamsk Råds «ansikt utad».

Allmenn sømmelighet

I slike saker spørres det ofte «skal vi godta dette?» og jeg lurer alltid på hva det vil si å ikke godta noe. Hvis vi altså ikke godtar nikab, skal det forbys? I alle, eller visse sammenhenger? Eller betyr det at vi det er sosialt akseptabelt å vise avsky for det? Gjelder dette andre former for overdreven sømmelighet?

Ingen av oss er fremmede for sømmelighet: Vi godtar bunad og bikini, men ikke om hverandre. Vi sover (som regel) i annet tøy enn vi jobber i. Vi kler oss ­annerledes når vi vil forføre noen enn når vi vil ­undervise dem.

Et svik? 

Plagget nikab krenker to normer: Det ene er kvinners rett til å ha og vise sin egen identitet gjennom å vise ­ansiktet sitt, det andre er vår rett til å kjenne hverandre igjen og forstå hverandre ved å se hverandre i ansiktet.

Hadde Hasic bodd i Saudi-Arabia, ville hun blitt påtvunget å skjule sitt ansikt, men her snakkes det om at hun skal tvinges til å vise det. Krenker hun kvinners rett til å vise sitt ansikt ved at hun ønsker å skjule det?

Det å ikke benytte seg av en rettighet er tross alt ikke det samme som å avvise den. Kvinner velger stadig ikke å benytte seg av hardt vunnede rettigheter. Er det et svik mot allmenn stemmerett når noen velger ikke å bruke den? Skal mammapermisjon ikke bare være et privilegium, men en plikt?

Legitimt behov

At hun skjuler sitt ­ansikt tar rettigheter fra oss andre. Vår hjerne er bygd til å gjenkjenne medmennesker på ansiktet, og vi har i vårt samfunn et legitimt behov for å kjenne hverandre igjen, og også å bli kjent med hverandre. Nikaben fjerner tilgangen til ikke-verbal kommunikasjon.

Når Hasic beskrives som en morsom og livlig personlighet, kan vi ikke se det på ansiktstrekk eller bevegelser i ­armer, skuldre, hode – for alt dette skjules av ­nikaben.

Vi kan forstå når folk med sosial angst, Tourettes, eller skader i ansiktet vil dekke seg til, men vi forstår ikke den tanken at alt kvinnelig er usømmelig å vise.

Vise fingeren. For meg er det slik: Å stille­ med nikab, er å løfte en langfinger­ mot alt vi legger i likestilling. Hvis menn ikke greier å se kvinnelig hud og former, bør det forbli mennenes problem. Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.

Men hverken jeg eller noen andre har rett til å slippe krenkelse. Avsky er ikke 
en gyldig motivasjon for forbud eller ­påbud.

Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 18. april 2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt