Krenkelse
Er det så viktig hvordan ansatte i Islamsk Råd Norge kler seg?
Det ser slik ut. Og det av to årsaker:
1: Nikab krenker veletablerte holdninger i Norge om kvinner.
2: Islamsk Råd Norge synes, blant annet ved ansettelsen av Hasic, å forsømme organisasjonens rolle som brobygger mellom muslimske miljøer og det norske samfunnet ellers. I Norge er nikaber nemlig åpenbart fremmedgjørende, ikke brobyggende.
NRK satte slutten av mars ansettelsen i sammenheng med et ønske fra Kulturdepartementet om at Islamsk Råd Norge skulle bli flinkere til å ivareta oppgavene som paraplyorganisasjon og fremme samhold blant muslimer og deres tilhørighet til det norske samfunnet. Diverse medier falt naturlig nok for fristelsen å legge frem bilde av et nikabdekket hode – det kunne like gjerne vært en utstillingsdukke – som Islamsk Råds «ansikt utad».
Allmenn sømmelighet
I slike saker spørres det ofte «skal vi godta dette?» og jeg lurer alltid på hva det vil si å ikke godta noe. Hvis vi altså ikke godtar nikab, skal det forbys? I alle, eller visse sammenhenger? Eller betyr det at vi det er sosialt akseptabelt å vise avsky for det? Gjelder dette andre former for overdreven sømmelighet?
Ingen av oss er fremmede for sømmelighet: Vi godtar bunad og bikini, men ikke om hverandre. Vi sover (som regel) i annet tøy enn vi jobber i. Vi kler oss annerledes når vi vil forføre noen enn når vi vil undervise dem.
Et svik?
Plagget nikab krenker to normer: Det ene er kvinners rett til å ha og vise sin egen identitet gjennom å vise ansiktet sitt, det andre er vår rett til å kjenne hverandre igjen og forstå hverandre ved å se hverandre i ansiktet.
Hadde Hasic bodd i Saudi-Arabia, ville hun blitt påtvunget å skjule sitt ansikt, men her snakkes det om at hun skal tvinges til å vise det. Krenker hun kvinners rett til å vise sitt ansikt ved at hun ønsker å skjule det?
Det å ikke benytte seg av en rettighet er tross alt ikke det samme som å avvise den. Kvinner velger stadig ikke å benytte seg av hardt vunnede rettigheter. Er det et svik mot allmenn stemmerett når noen velger ikke å bruke den? Skal mammapermisjon ikke bare være et privilegium, men en plikt?
Legitimt behov
At hun skjuler sitt ansikt tar rettigheter fra oss andre. Vår hjerne er bygd til å gjenkjenne medmennesker på ansiktet, og vi har i vårt samfunn et legitimt behov for å kjenne hverandre igjen, og også å bli kjent med hverandre. Nikaben fjerner tilgangen til ikke-verbal kommunikasjon.
Når Hasic beskrives som en morsom og livlig personlighet, kan vi ikke se det på ansiktstrekk eller bevegelser i armer, skuldre, hode – for alt dette skjules av nikaben.
Vi kan forstå når folk med sosial angst, Tourettes, eller skader i ansiktet vil dekke seg til, men vi forstår ikke den tanken at alt kvinnelig er usømmelig å vise.
Vise fingeren. For meg er det slik: Å stille med nikab, er å løfte en langfinger mot alt vi legger i likestilling. Hvis menn ikke greier å se kvinnelig hud og former, bør det forbli mennenes problem. Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.
Men hverken jeg eller noen andre har rett til å slippe krenkelse. Avsky er ikke en gyldig motivasjon for forbud eller påbud.
Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 18. april 2017