Speilbildet av en lom

«Språk har et uendelig ­potensial for å utvikle seg og å uttrykke hva som helst», skriver Atle Ottesen Søvik i Vårt Land 19. april. En nesten rørende tillitserklæring til språket og dets evne til å reflektere og «matche» virkeligheten.

Vi kan altså slå fast at det er et godt stykke fra MF-professoren til dikteren Hans Børli (1918-1989), som i stedet konstaterer at språket aldri korresponderer fullt ut med virkeligheten; det vil bestandig være en uoverensstemmelse. Som «skogens dikter» formulerer det i Ord og liv:

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett

Slik skulle det skje:

Som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn

En sprut av sølv? 

Kanskje låter det litt kryptisk – og det er det! – men Børlis erkjennelse (og håp!) er ikke noe mer mystisk enn det som formidles i helt hverdagslige vendinger som «ord blir fattige» og «språket kommer til kort».

Den samme erkjennelsen av språkets tilkortkommenhet – ­representasjonsproblemet – har vært den drivende kraften i forfatterskapet til våre tre største, nålevende forfattere: Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Jon Fosse. Alle forteller om opplevelser i barndommen hvor språket kapitulerte og de – kanskje litt ironisk – slo inn på veien som skulle gjøre dem til forfattere. Eller som Georg Johannesen en smule lakonisk bemerker: «En dikter er en som har vanskelig for å ­uttrykke seg.»

Fosse skildrer opplevelsen i Gnostiske essay: «Eg hugsar eg som unge ofte låg i graset og såg opp mot greinene på eit tre. Eg såg lenge på ei grein, eg såg på mellomromma mellom greinene, eg såg på grein etter grein, eg såg dei utrulege mønster som laga seg mot himmelen. Eg såg lenge på ei grein, så mot himmelen, så såg eg på neste grein, så mot himmelen. Og så tenkte eg at dei orda vi har for å seie noko om alt dette er grein, kvist, himmel og skyer. Og tre.»

Slik støtte den lille gutten på problemet han stadig baler med. Grein, kvist, himmel, tre og skyer­. Skjønne ord bevares (Fosse­: «Språket er det som knyter mennesket til Gud»), men ­ingenlunde egnet til å re-presentere virkeligheten fullt ut.

Et grønt løvblad

Scenen kan minne om den til Dag Solstad, da han får i oppgave å beskrive et blad, et grønt løvblad. I podcasten Bokpod forteller han om fortvilelsen: Uansett hvor nitid han velger sine ord, så er de ikke i nærheten av å beskrive hvordan bladet faktisk er. Og om selv ikke et grønt løvblad kan gjengis, hva da med den dypeste virkeligheten? Men Solstad resignerer ikke. I stedet overgir han seg til litteraturens løfte om å røpe det uutsigelige.

Knausgårds møte med språkets tilkortkommenhet er vondere å lese om. I en scene i Min Kamp 1 sitter åtte år gamle Karl Ove på gulvet foran TV-en og ser på Dagsrevyen. En fiskebåt har sunket utenfor kysten av Nord-Norge, og mannskapet på syv personer har druknet – alle sammen. Et mysterium, for ­været var fint.

Men så! Helt plutselig, skjer det noe. Det er som om konturene av et ansikt stiger frem fra havoverflaten. «Svimlende gjennom vårblått vatn», ville kanskje Børli sagt.

Et ansikt i havet! Karl Ove springer ut til faren, som er ute i hagen. «Jeg så et ansikt i havet», sier Karl Ove, oppspilt. «Hva 
da, en dykker?», spør faren. «Nei, det var ikke noe menneske. Det var et slags bilde i sjøen». Men faren er ikke interessert. «Se å gå inn med deg», sier han. «Og ikke gap sånn. Du ser jo ut som en idiot.»

Tilliten til tegnet

Slik demonstrerer scenen også den viktigste forutsetningen når noe skal gjengis: tillit. For visst er språket stakkarslig, med det er ikke helt uten bærekraft. Alt begynner derfor med tilliten. Tilliten til et svimlende crescendo-tegn.

Og kan hende er det denne rekkefølgen Atle Ottesen Søvik snur på hodet når han argumenterer for at Jesu «oppstandelse er den beste forklaringen på ­aktuelle data» og ganske tilforlatelig slår fast at «språket har evne til å beskrive det som skjer».

Dette i skarp kontrast til ­teologkollegene Sturla J. Stålsett som skriver at «oppstandelsen bare er tilgjengelig som håp» (19.04) og Marius T. Mjaaland som viser til at oppstandelsen «overskrider språkets evne til å beskrive det som skjer» og at ­ønsket om et overvåkings­kamera som kan godtgjøre oppstandelsen «er tåpelig» (12.04).

De to sistnevnte gjør i stedet det forfatter Lewis Carroll oppfordrer til i Alice i Eventyrland (1865). De begynner med tilliten og meningen, så får ordene komme etter hvert: «Se etter ­meningen, og lydene vil ta hånd om seg selv.»

Først publisert  i Vårt Land, 19. april.