Toleransens grenser

JEG HAR LENGE betraktet meg selv som ytringsfrihetsfundamentalist -  det vil si at også standpunkter jeg finner helt avskyelige og endog skremmende skal få komme til uttrykk. Min livslange erfaring med diktaturer har gjort meg til motstander av alle former for sensur. Jeg synes ikke man skal utestenge innlegg i aviser og på nettet bare fordi de sårer mennesker av en annen tro. Det skal etter min mening mye til for at selv hatefulle ytringer bør forbys.

Jeg har sett dette i sammenheng med at minoriteter gjennom århundrer har vært undertrykt i stater med en majoritetsreligion. Når kirkens makt har gått i kompaniskap med den verdslige makt har vi sett hvordan dette kan ende. Det tok ikke lang tid fra kristendommen ble statsreligion i Roma før toleranse ble erstattet med forbud og grov forfølgelse. Grunnen var godt forberedt av de store kirkefedre. Johannes Chrysostomos kalte jødene «en slekt av hunder, nedrige dyr som får for mye mat og blir fete, besværlige og uregjerlige». Augustin så riktig nok på jødene som Herrens redskap i oppfyllelsen av profetiene, men unnså seg likevel ikke for å kalle dem «djevelens barn» og «Gudsmordere».

Rivaliserende oppfatninger innen kristenheten ble grovt undertrykt. Kjettere ble brent på bål eller ble fordrevet fra land til land. Trettiårskrigen startet som en religionskrig, men endte som rene røvertokter der katolikker plyndret katolikker og protestanter stjal fra protestanter.

Den katolske kirke forfulgte i over et halvt tusen år såkalte kjettere. I Frankrike ble Dreyfuss-saken   kjent, men det var også en annen sak Voltaire engasjerte seg i. Jean Calas som var en protestantisk kjøpmann i sekstiårene, ble anklaget for å ha tatt livet av en av sine sønner fordi denne hadde bestemt seg for å bli katolikk. Calas ble dømt til døden, men frikjent etter at Voltaire tok affære med sitt berømte skrift «Traitè sur la tolerance» (Traktat om toleranse), uten forfatternavn. Voltaire var overbevist om at å myrde noen som straff for kjetteri, var å drepe et menneske, uansett religiøs retning. Han skrev at det trengtes ikke stor kunst eller utsøkt taleferdighet for å bevise at kristne bør tolerere hverandre. Ja, Voltaire mente at alle mennesker skulle betraktes som våre brødre, enten de var jøder, muslimer eller buddhister.

Men Voltaire satte i likhet med Spinoca og Rousseau en grense og det er ikke så kjent av dem som holder festtaler om Dreyfus-saken. Den skulle ikke omfatte dem som ville styrte rettsstaten. Voltaire godtok at en protestantisk predikant var blitt dødsdømt og at det samme skjedde med hans tre brødre som forsøkte å befri ham. De hadde brutt samfunnskontrakten.

I nyere tid utdypet Karl Popper dette i «Det åpne samfunnet og dets fiender». Tankegangen var at det tolerante samfunn måtte forsvare seg mot dem som ville ødelegge det. Popper hadde sett på den ekstremt tolerante Weimarrepublikken som gjorde det mulig for Hitler å ta makten og for SS deretter å gå løs på jødene.

I Luther-året unngår vi ikke å bli minnet om reformatorens syn på jødene som «lyver, baktaler og sverger». Luther ville brenne deres synagoger og rive deres hus, og de skulle fratas sine bøker og selvsagt ikke få lov til å undervise. Dersom Luther fant en jøde ville han føre ham ut på broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet mens han døpte ham i Abrahams navn».  Erasmus av Rotterdam hadde dype stridigheter med Luther, men delte hans syn på  jødene: «Hvis det er kristelig å hate jødene, ja, da er vi alle kristne.»

Som ytringsfrihetsfundamentalist ville jeg ikke ønsket noe lovforbud mot Luthers og  Erasmus’ antisemittisme, og jeg mener fortsatt at vi skal være forsiktig med å bruke rettsapparatet mot jødefiendtlige utsagn. Men jeg er blitt mer og mer i tvil om mitt standpunkt. Etter å ha lest oversetteren Ervin Rosenbergs kronikk i Svenska Dagbladet, som jeg anser som den beste kulturavis i Norden, er jeg blitt enda mer tvilende. Med rette viser han til Karl Popper og «Det åpne samfunn og dets fiender».

Jeg ble påvirket av attentatene som krevde mange ofre i Paris, Brüssel, København og Stockholm. Overfor IS- og Al Kaida-fanatikere som myrder helt uskyldige mennesker, nytter det ikke med toleranse. Det demokratiske samfunn må forsvare seg mot dem som vil ødelegge det. Det må i verste fall ta i bruk midler som vi vanligvis ikke forbinder med fredstid. Men så er det da heller ikke fred, men krig som preger våre samfunn i dag. Da kommer min ytringsfrihetsfundamentalisme til kort. Kanskje det likevel er slik at ubegrenset toleranse tjener toleransens fiender. Demokrati er ikke en abstrakt størrelse fjernet fra menneskers liv og levnad, men noe som vi må forsvare om igjen og om igjen og med midler ingen av oss egentlig liker.

El Kaida og IS har aldri anerkjent demokratiet, de respekterer ikke rettsstatens prinsipper og de aksepterer ingen form for religions – eller meningsfrihet. Deres våpen er rovmord på helt uskyldige mennesker, og de tar ikke hensyn til kvinner og barn. Deres terror rammer alle samfunnslag også de fattige. Statenes toppledere er jo så godt beskyttet at terroristene sjelden klarer å ramme dem.

Jeg går tilbake til Popper: «Mindre kjent er toleranseparadokset: Ubegrenset toleranse leder til at toleransen forsvinner. Dersom vi tilbyr dem som er intolerante ubegrenset toleranse, dersom vi ikke er beredt på å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep så kommer de tolerante til å gå under og toleranse med dem … Vi bør hevde at enhver bevegelse som forkynner intoleranse og forfølgelse er like kriminelle som oppvigling til mord eller menneskerov eller å gjenoppta slavehandelen.»