Jørgen Sandemose

33

Jonas Gahr Støre er ingen typisk massemorder: Bemerkninger om litteraturformidling.

Vi er stadig plaget med framstøt mot ytringsfriheten – i alle fall i den grad den eksisterer. I offentlighet, i foreninger, på debattsteder, med videre.

Publisert: 12. apr 2017

 

Jeg har tidligere på VD fått anledning til å fortelle litt fra hva som skjer på årsmøter i Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (kalt NFF, visstnok for å unngå forvekslinger).

Forrige gang var jeg frampå med bemerkninger på bakgrunn av et fantastisk arrangement som NFF satte i gang på årsmøtet for fem sesonger siden. Opplegget gikk ut på å reklamere for den svenske religionsforskeren Mattias Gardell, samt for hans krav om sensur av sure bemerkninger om islam. Disse var å betrakte som potensielle massemord, kunne man forstå.

Hvordan kunne denne sensur-agitasjonen oppstå?

Her er det viktig å minnes hendelsene fra mars 2011, da utenriksminister Jonas Gahr Støre sendte norske F-16-jagerbombere til aksjon i Libya.

Om vi nå slo fast at enkelte vil regne dette som en aksjon som kunne virke som et forbilledlig tiltak på massemorderen Anders Behring Breivik, som satte i gang sitt prosjekt kort tid etterpå? Noe slikt kunne vekke reaksjoner, først og fremst kanskje båret av den påstand at Breivik var blitt forledet til å myrde fordi mediene hadde drevet religionskritikk. Denne siste tankegangen, hvor usannsynlig den enn er, ansporet av generell politisk naivitet og av Austins innflytelsesrike språkfilosofi, ble jo faktisk dominerende.

Vi vet nå hvilke gratistjenester som de politisk korrekte sentrumsekstremister fikk ut av dette. Det ble raskt satt i gang islamofile sensur- og hetskampanjer, og den flittigste og mest usaklige journalisten av alle var vel Hege Ulstein i Dagsavisen, tett fulgt av sin kollega samme sted, Stian Bromark. Her er det ennå i dag ingen mangel på rasismebeskyldninger mot religionskritikere! Ulstein har bl.a. betegnet en karikatur av Ali Esbati som ”rasistisk”, åpenbart bare fordi Esbati er iraner. Men Esbati er selv (av Pressens faglige utvalg) blitt kritisert for å sensurere opplysninger og fare med usannheter om det norske AKP’s rasistiske praksis i 1970-åra. Ingen reaksjon i så måte fra Ulstein, nei.

Ulstein og Bromark har nå oppnådd den diskutable ære å bli utpekt til medlemmer av en etter måten viktig komité i NFF, nemlig det firehodede kreatur som behandler søknader til NFFs ”aktualitets- og debattstipend”. Dette er opplegg til debattbøker, med en høy bevilgningsramme, og derfor en viktig instans i utgivelse av ”faglitteratur” i Norge.

Det er ikke udelt behagelig å ha dem der. Ulstein sensurerte raskt og ivrig bort seriøse ytringer om Breivik-relasjoner fra sin posisjon i Dagsavisen, og Bromark praktiserer (praktiserte) klart uetisk debattredigering i samme avis. Samtidig er sistnevnte engasjert i det sosialdemokratiske Agenda-nettet, med en yrkesoppgave som bryter fundamentalt med samfunnsdiskusjonens grunnvoller.

På tross av motforslag (på Halvor Tjønn, fra undertegnede) ble Ulstein valgt på NFFs årsmøte 2. april. Valgkomitéens forslag var usedvanlig ubetenksomt. I praksis innebærer det at ukvalifiserte personer utgjør femti pst. av stemmene på møter i nevnte gruppe. Når vi så legger til at besetningen for øvrig (som trolig er kvalifisert!) har tilsvarende politisk korrekte synspunkter, er totalen at NFF har kompromittert seg, og at vi kan være tilbake i skandaletilstandene fra årsmøtet i 2012. Rasjonelle medlemmer av NFF bør samles til en inngripen mot alt dette.

I realiteten snakker vi ikke bare om dekkoperasjoner til beste for den norske statens voldsapparat. Vi står også overfor en sensureringstendens, og en tendens til usakliggjøring av debatten, som Støre selv har kjørt fram gjennom sine ørkesløse og klosset nedskrevne tanker om ”Det store vi”. (I Dagsavisen, selvfølgelig.)

Dermed er vi kanskje nådd fram til rosinen i pølsa? Forholdet er nemlig at da undertegnede i 2013 hadde en telefonsamtale om disse sakene med NFFs daværende generalsekretær (tittelen skjemmer visst ingen), gjorde han med from og kry stemme oppmerksom på at NFF i utgangspunktet hadde tenkt seg en enda bedre innleder enn Mattias Gardell.

Hvem, tro?

Leseren gjetter riktig. NFF hadde henvendt seg til Jonas Gahr Støre for å få en innføring i Breiviks massemord. Men, fortalte generalsekretæren (som het Trond Andreassen), dessverre hadde Støre hatt for mange oppgaver ved skrivebordet. (Gud vet hvem det gikk ut over denne gangen.) Sekretærens stemmebånd formelig krodde seg i framføringen av denne nyhet i  diplomatiets historie. Og, fortsatte han, saken var selvfølgelig hemmelig.

Lønnlig iblant oss de går.

 

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere