Om forskjellen på en dødeoppvekkelse og en oppstandelse

«MIN LILLE DATTER holder på å dø», sier Jairus. Han kaster seg ned ved føttene til Jesus. «Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.» Jesus går med ham, men når de kommer frem til Jairus' hus, er datteren allerede død. Folk gråter og er fra seg av fortvilelse. Men Jesus vil det annerledes. «Barnet er ikke dødt», sier han. «Hun sover.» Han går inn der barnet ligger. Så tar han den tolv år gamle jenta i hånden og sier: «Talita kumi!» Det er arameisk og betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiser jenta seg og går omkring.

Hvorfor denne veien om Markusevangeliet? Jo, nå kommer poengene: (1) Jesus påla alle dem som befant seg i huset at ingen – ingen! – måtte få vite om det som hadde skjedd; og (2) jenta var skrubbsulten. Gi henne noe å spise, sa Jesus.

Hvilket bringer oss til den franske serien «Les Revenants» – «Gjengangerne» på norsk. I en uspesifisert by i Alpene våkner plutselig døde mennesker til live og tumler avgårde mot sitt gamle kjøkken eller serveringssted. Der finner de seg noe å spise. Og når deres nærmeste pårørende omsider får områdd seg etter gjensynet, skjønner de intuitivt at mirakelet må behandles med den største konduite.

I den danske dramatikeren Kaj Munk (1898–1944) sitt hovedverk Ordet skjer det også en dødeoppvekkelse. I det litt mindre påaktede oppfølgeren, Ordet II, dikter Munk videre på denne hendelsen. Hva skjer med familien som opplevde dette mirakelet tolv år etterpå? Ikke helt uventet: det ble ikke bare lykke og velstand.

For selv ikke et mirakel forandrer på våre mest grunnleggende livsvilkår. Selv ikke en dødeoppvekkelse lar seg omsette i et større løft. Vi forblir like tunge av jord og forgjengelighet. Sånn er livet. Sorg, tap og urett er en del av regnestykket. Gleden og ulykken forutsetter hverandre. Yin og yang.

Mot slutten av stykket kommer Inger, hun som ble gjenoppvekket, frem til samme erkjennelse: «Lykkens nådegave har vi nok ikke forstaat at nytte rett», sier hun. «Lad oss nu bedre forvalte Sorgens nådegave.»

Sorgens nådegave? Ja, også sorgen kan være en gave, forsikrer Munk. Om den møtes på rett frekvens. Den svenske teaterkritikeren Leif Zern kaller dette for «resignasjonens ekstase». Det er ikke snakk om resignasjon som kapitulasjon, men som en oppgivelse av selvtilstrekkelighet. En resignasjon lutret av virkeligheten.

Også mange etterlatte kan snakke om dette: om sorgens mer forsonlige sider. Selv de som har mistet et barn. Sorgen har sider ved seg som ikke utelukkende handler om et bunnløst savn – men den kan også, på sitt vis, være lun og løfterik. For døden tar, men den utsletter ikke. En mor som mister et barn er fremdeles en mor.

Det er nettopp denne «resignasjonens ekstase», den såre balansen, som forrykkes i den franske alpebyen i «Gjengangerne». Plutselig står barnet på trammen igjen. Sorgarbeidet må innstilles, men for hva?

Det uavvendelige har allerede skjedd. Det er ingen vei tilbake. Kanskje var det derfor Jesus insisterte på at Jairus' datter «bare sover». Dødeoppvekkelse var ikke en del av hans egentlige repertoar.

For den slags overskridelser reparerer ingenting. Det er snarere døden som invaderer livet. I «Les Revenants» gis dette et stilisert uttrykk. I flokk løper Rhônedalens ville dyr ut i byens oppdemmede vannreservoar og drukner seg.

Underveis blir vannstanden – av uforståelige årsaker – stadig lavere. Men gjett hva som åpenbarer seg på bunnen! Hintene finnes i Johannes’ Åpenbaring: «Havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by.»

(Teksten er en omarbeidet versjon av en «Gjengangerne»-omtale som ble trykket i BT i april, 2014.)