Verdidebatt

Den franske salen

Det betyr noko at at me hugsar kven me er: eit lite, ungt land av oppkomlingar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ein eldre mann børstar kakesmular av den mørke akrylgenseren, truleg frå Dressmann ein gong på nittitalet. Han er i Den franske sal i Nasjonalgalleriet i Oslo, saman med kaféverten, to unge kvinner som drikk te, og gipsskulpturar gitt av den franske staten.

Salen stod ferdig i 1924 med forgylte utskjeringar og stukkmarmor frå golv til tak. Stukkmarmor er ikkje stein, det er måla og polert gips.

Ein gong var me ein ny nasjon som var stolt av å få ekte gipskopiar av skulpturar frå Louvre, og vegger som liknar marmor. Med norsk og europeisk kultur skulle landet byggjast. Me sette opp det eine museet etter det andre på tjue år. Framtidsretta praktbygg, som ikkje kunne måla seg med Louvre eller British Museum, men dei var våre.

Kort tid før hadde Christian Krogh måla Leiv Eiriksson oppdager Amerika. Det er det første ein ser på veg opp trappa inne i Nasjonalgalleriet – ei påminning om korleis kunst kunne byggja det norske sjølvbildet. Me var ikkje berre husmenn og fiskarar utan ambisjonar likevel.

Aldri meir stygg andunge, tenkjer Oslo

I 2020 opnar det nye Nasjonalmuseet dørene på Vestbanen. Det blir Nordens største kunstmuseum og «skal markere Nasjonalmuseet som en kunst- og kulturformidler av internasjonalt format».

Det er ikkje lenger nok å overbevisa oss sjølve. I dag konkurrerer storbyane mot kvarandre om å tiltrekkja seg det som urbanisme-professoren Richard Florida kallar «den kreative klassen». Det er dei som bidrar til «nye idear, ny teknologi og/eller kreativt innhald» og som får økonomien i post-industrielle byar til å veksa. Me vil at internasjonale selskap etablera seg hjå oss, ikkje i Stockholm.

Aldri meir stygg andunge, tenkjer Oslo, og brusar med nye svanefjører og signalbygg i sjøkanten.

Oljefantasillionærar treng nye praktbygg

Kanskje er dette ein av grunnane til hallelujastemninga langs «sjøfronten» i hovudstaden? Nå vil me faktisk måla oss med gammalrike hovudstadar og stader som Louvre ved å vera nyare, større, freshare.

For dei vil alltid ha Nike frå Samothrake ståande i ei dramatisk trapp, og verken trappa eller det to tusen år gamle meisterverket av ei hovudlaus sigersgudinne med venger vil bli utdatert.

Me har eit bilde av ein viking som peikar mot land. Og eit skrik, ei vinternatt, ei brureferd og litt anna inni det som berre nostalgikarar tykkjer er eit praktbygg. Me har hatt eit nasjonalgalleri for husmenn når me er oljefantasillionærar.

I Paris grov dei kjellar og bygde glaspyramide, for at Louvre skulle møta dagens behov. Me kunne grove kjellar ved Nasjonalgalleriet like kjapt som – ja, Statsbygg og bygd noko spektakulært over jorda der, men den idéen er for lengst forkasta. For nå kan me finna opp det kulturelle Noreg heilt på nytt ved fjorden, etter at industrien og hamnedrifta er vekke. Velkommen, kreative klasse.

Arbeidarklasse og gråstein

Grunnmuren i Nasjonalgalleriet er laga av ein heilt annan klasse. Steinen er såkalla grefsensyenitt, finhogd med hammar og meisel av sveittande steinhoggarar i Oslo. Slitesterk stein, grå som barneansikta i matkøen på det andre bildet av Christian Krogh som heng lenger oppe i museumstrappa, Kampen for tilværelsen.

Slikt imponerer neppe den kreative internasjonale klassen, men det betyr noko for dei som allereie bur her at me hugsar kven me er: eit lite, ungt land av oppkomlingar. Eit land med gråstein og «marmorvegger» av gips. Som ikkje sluttar å byggja nytt, men ikkje tømmer for mange historiske bygg og bydelar for meiningsfullt innhald, fordi me er blitt nyrike og nedvurderer verdien av det me har. Også den kreative klassen kjenner igjen historielause småkeisarar utan klede.

---

I hjarta er oslosvana framleis ein mann med kakesmular på den gamle akrylgenseren. Men den franske salen han sit i, har fått ein futuristisk glaspaviljong i midten, teikna av ein norsk arkitekt i 2002. Salen er elska av Wallpaper, den europeiske trendbibelen, og er framleis landets vakraste kafé.

Først publisert i spalten Tendenser i Vårt Land, 6. april 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt