Verdidebatt

Hva skal vi egentlig tro?

Det spørsmål har jeg stilt meg mange ganger de siste årene, og særlig har tvilen økt etter at Trump overtok i Washington og den uklare situasjon i Syria ble enda mer uoversiktlig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva skal vi egentlig tro? Det spørsmål har jeg stilt meg mange ganger de siste årene, og særlig har tvilen økt etter at Trump overtok i Washington og den uklare situasjon i Syria ble enda mer uoversiktlig. Det er også mye som er uklart omkring metro-bomben i St. Petersburg, og hvem som egentlig er ansvarlig for bruken av giftgass i Syria er heller ikke avklart.

I slike konflikter skorter det ikke på de skråsikre kommentatorer. Prisen tar nok Johan Galtungs karakteristikk av mannen som nylig tapte maktkampen i Washington. Han fremstilles som nesten like skarp som  Galtung selv, men bare nesten. Men også en selvopptatt intellektuell som Johan Galtung kan bli fordreid og misforstått, som da han oppfordret folk til å lese «Sions vises protokoller». Galtung sa IKKE at det var i dette makkverket vi skulle søke sannheten, men han brukte det som  eksempel på primitiv propaganda. I så måte er jo «Sions vises protokoller» en klassiker.

For å yte Johan Galtung full rettferdighet vil jeg også nevne at han har engasjert seg meget sterkt for nasjonale minoriteter som rom-folket (sigøynerne), samene og indianerne. Jeg har forstått at han var den ene av to nordmenn som fikk den store internasjonale sigøynerprisen Premio Hidalgo. Den andre var, i all beskjedenhet, forfatteren av denne artikkel.

Vurderingene av metrobomben i St. Petersburg og gassangrepet i Syria spriker i alle retninger. Noen mener at det som skjedde i Russlands nest største by styrker Putin. Det viser at det var nødvendig å slå så hardt til Tsjetsjenia og at det også var riktig å engasjere seg militært i Syria-konflikten. Det gjorde Putin populær i Russland, men ga ham mye kritikk i vest. Russere fleste liker at Putin-regimet slår hardt ned på kaukasere og sentral-asiater som oppholder seg i Russland, noen lovlig, de fleste illegalt. Det skal ikke bli lett for de som kommer fra Kaukasus og Sentral-Asia å oppholde seg i Russland selv om deres arbeidskraft er etterspurt.

En annen såkalt ekspertvurdering går i motsatt retning: Metrobomben svekker Putin fordi den viser at det ikke bare er de vestlige samfunn som er sårbare, men også det russiske. Mange russere mener at det ikke er gjort nok for å stanse terroren i selve Russland. Det vil skjerpe kravet ikke bare innen maktvertikalen, men også fra det russiske folk om at det må settes inn enda hardere tiltak. Men først og fremst er russerne opptatt av at deres land ikke skal gå enda mer i oppløsning slik det skjedde under fyllebøtta Jeltsin.

Alle russere jeg har snakket med frykter anarki og oppløsning mer enn noe annet, og mange hyller Ivan den grusomme som jo var grunnleggeren av det hemmelige politi. Jeg husker godt hva som skjedde da balletten om tsar Ivan den grusomme hadde premiere på Bolshoi på 1970-tallet. Forestillingen ender med at Ivan henger mellom scenegulv og snorloft og trekker alle tråder sammen. Det er han og ingen annen som hindrer Russland fra å gå i oppløsning.

Mange vestlige kommentatorer mener at det russiske militære engasjement i Syria – det største siden Afghanistankrigen – har gjort Russland mer sårbart. Denne engstelse kan også bre seg i det russiske samfunn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

De videre reaksjoner vil være avhengig av hvem som brukte giftgass i Syria – Assad eller IS. Mange mener at dette ikke kunne ha skjedd uten bruk av fly, og det er det bare Assad-regimet som har. Fra Damaskus kommer det en noe annen forklaring. Assads fly bombet et IS-støttepunkt der det også var en fabrikk for stridsgasser. Dermed ble mange sivile som bodde omkring dette kompleks rammet. Det er i dag umulig å si om denne forklaring er riktig, men en ting må vi kunne slå fast: Russiske fly var ikke med på dette, og russerne ønsker ikke at gass skal komplisere deres Syria-diplomati.

Slik kan vi fortsette med å peke på helt motstridende forklaringer, men uansett stilles det krav til regjeringene om handling, ikke bare ord. Riktig nok brydde ikke vestmaktene seg om Husseins gassing av kurdere, for de var mer opptatt av at han skulle vinne krigen mot Iran. I denne krigen ble det brukt gass og den kostet flere menneskeliv enn alle fiendtligheter mellom jøder og muslimer og mellom kristne og arabere opp gjennom historien.

Vestmaktene aksepterte under tvil avtalen med Iran. Men kan vi stole på prestestyret i Teheran? Israelerne gjør det ikke og blir betraktet som hysteriske av vest-europeerne. Men hva vil skje dersom Assad gir Teheran en flåtebase på Middelhavskysten slik at iranske krigsskip kan legge seg tett opp til kysten av Israel og fyre av raketter med kjernevåpen eller gass. Israelerne stoler ikke på europeerne etter den erfaring de gjorde under Yom Kippur-krigen. Da nektet alle EF-land amerikanske fly å mellomlande. Det eneste sted de fikk gjøre det var på portugisiske Asorene.

Det glemmer ikke israelerne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt