Den økologiske krisen som moralsk utfordring, med utgangspunkt i Laudato Si

Pave Frans har et budskap til alle verdens  innbyggere. Our common home, vårt felles hjem, er truet. Våre livsbetingelser er truet. Mennesket kan ha gjort sitt her på jorden. Naturen kan leve videre befridd for en art som har gjort naturen  til sin fiende. Som det gikk med dinosaurene, slik gikk det også med menneskene. De forsvant fra jordens overflate. For noen er dette bare naturens og evolusjonens tilfeldige spill. Noen mener til og med at jo før menneskene forsvinner fra jordens overflate, jo bedre er det. Også dette er et moralsk argument.

Mennesket er ikke bare natur, mennesket er også vilje og ånd. Vitenskapen kan si noe om hvordan ting fungerer på jorden. Vitenskapen kan ikke si hvorfor det er en jord. Det er et mysterium. Historiene om dette mysteriet er ulike, men de har alle det til felles at de tillegger mennesket en særstilling i verden. Mennesket som moralsk vesen, som den skapningen i verden som kan stilles til ansvar for sine handlinger. Derfor skriver pave Frans til alle verdens mennesker. Vårt felles hjem er i fare.

Menneskeheten har aldri stått ovenfor en større ufordring. Det gjelder liv eller død, kanskje ikke så mye for oss i den vestlige verden enn så lenge. Vi kan på kort sikt kjøpe oss ut av problemene eller simpelthen eksportere søppel og forurensende produksjon til utviklingsland. For mange uviklingsland derimot, går det på livet løs. De rammes sterkest av klimaendringene og med mange mennesker direkte avhengige av naturgrunnlaget, er tørke eller regn forskjellen  på død og liv. Det gjelder framtidige generasjoners væren eller ikke-væren. Det gjelder liv eller død for en fantastisk  biodiversitet og spektakulære økosystemer både på land og til vanns, som Amazonas og koralrevene utenfor Australia.

Et teknokratisk paradigme er i ferd med å bre seg om den ganske jord. Det sluker natur som over millioner av år har utviklet seg til de mest fantastiske økosystemer. Det sluker en flora av lokale stedstilpassede kulturer, eller om du vil med pavens egne ord – integrerte humane økosystemer - som har oppmagasinert en nærmest uttømmelig kilde til kunnskap om hvordan livet kan leves på de mest forekjelligartede steder på jorden, fra den golde brennhete ørken til det kalde nord. Kunnskap som i uminnelige tider har blitt videreutviklet og gitt i arv til stadig nye generasjoner, men som nå kortsluttes i alt  hurtigere tempo.

Menneskene reduseres til konsumenter i et bruk-og-kast-samfunn, der misnøyen nærer et umettelig behov skapt av en vekstøkonomi der jorden som et begrenset hele simpelthen er utelatt. Det framherskende mål på jorden er blitt profitt, alt mer profitt. Naturen og menneskets verdi relativiseres. Natur  og menneske har ingen verdi i seg selv. Natur og menneske er bare økonomiske størrelser i kalkylene til den globale finanskapitalen.  Mammon råder over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Mammon er gitt all makt på jord.

Vi er blitt slaver under et verdensomspennende totalitært teknokrati, som gir brød og sirkus, og en illusorisk frihet for noen få av oss, fattigdom for de fleste, og en uttarmet og forurenset jord der fuglene faller ned fra himmelen, fiskene flyter med buken i været og villdyrene snart bare er å finne som underholdningsartister  i dyreparker. Pave Frans skriver: «Aldri har vi til de grader skadet og misbrukt vårt felles hjem jorden, som i de siste to hundre år.» (Laudato Si § 53) Vi har kommet inn i en selvdestruktiv spiral. Vi har abdisert som moralsk ansvarlige vesener.  Vi tviholder på myten om det progressive framskrittet, der politisk, sosial og teknisk ingeniørkunst, skal bringe oss nærmere det tapte paradis og udødeligheten.

«Det er mye som må forandres, men først og fremst menneskene,» skriver Pave Frans (Laudato Si § 202). Og fortsetter: «Alt er ikke tapt. Vi mennesker, i stand til det verste, er også i stand til å reise seg opp over oss selv, og igjen velge det gode, og starte på nytt, til tross for vår tids sørgelige mentale og sosiale forfatning. Vi er i stand til å se sannheten i øyne, til å erkjenne vår dype trøstesløshet, og sette ut på en ny kurs i retning autentisk frihet.» (Laudato Si § 205)

Det trengs en økologisk omvendelse. Økologi er læren om sammenhengene mellom organismer og miljø. Vi snakker om naturens økosystemer. For å få fram hvordan  alle ting henger sammen  på vår klode, i vårt felles hjem, bruker pave Frans et utvidet økologibegrep. Han skriver om kulturøkologi, dagliglivets økologi og menneskets økologi. For at økosystemer skal kunne fungere må alle tings iboende egenverdi og relasjoner til helheten respekteres. Enhver inngripen på vegne av noen få rike og priviligerte i verden blir utillatelig. Enhver inngripen må vurderes opp mot et prepolitisk mål om the common good, det felles gode, der alle sikres muligheter til å leve fullverdige menneskeliv.

Økologisk omvendelse krever kunnskap. Økologisk omvendelse krever økologisk dannelse. I en tid der stadig flere vokser opp i samfunn med enn alt mer aggresiv konsumerisme, der utdanning ikke lenger er dannelse, men instrumentell forming av velfungerende konsumenter, står vi ovenfor en formidabel utdanningsmessig utfordring. Frans av Assisis, økologiens skytshelgen, omtalte selv de minste og mest unnselige organismer som våre brødre og søstre. Dette er ikke uttrykk for en naiv romantikk, men en realisme som gjennom solidaritet og fellesskap kan gjøre oss til kloke forvaltere.

Framfor alt setter pave Frans vår tids miljøødeleggelser inn i et kristent frelsseshistorisk rammeverk. Synden har nådd umåtelige høyder på jorden. Det er tid for å bekjenne naturødeleggelser  og fattigdom, klimakrise og sosial forvitring, som synd mot Gud, vår neste og jorden selv. Skapelsen er en gave fra Gud. Gaver skal tas i mot med takk og ydmykhet. De skal være til glede for mottakerne, forvaltes ydmykt i henhold til sin natur, og foredles slik at de kan bringe glans over giveren. Laudato Si, Praise be to Him, Priset være Herren.