Adopsjon i byråkratiets tid

Av Øystein Gudim, daglig leder i Adopsjonsforum

Den 2. april 1917 fikk Norge sin første adopsjonslov. 100 år etter venter vi nå på regjeringens endelige forslag til en helt ny lov.

De første 50 årene var adopsjonsloven viktigst for innenlands adopsjon. Tusener av ugifte kvinner «havnet i uløkka» (som det het), og måtte mer eller mindre frivillig gi fra seg barn født utenfor ekteskap. Den sosiale skammen, økonomisk nød og barnefedre som ikke tok ansvar var viktige årsaker til at vi hadde mange innenlands adopsjoner fram til 1960/70-tallet.

Med bedre velferdsordninger for enslige forsørgere, barnehageutbygging og kvinner med egen inntekt, falt behovet for adopsjon i Norge kraftig. Fra samme tid ble det langt flere adopsjoner fra utlandet, da antallet barnløse par som ønsket å adoptere fortsatt var høyt. Det ble en kraftig vekst i antall adopsjoner fra land der den sosiale situasjonen fortsatt var som i Norge noen tiår tidligere. Historisk er Sør-Korea, Colombia og Kina de tre landene norske familier har adoptert flest barn fra - fulgt av India, Filippinene og Etiopia. På et tidspunkt var Norge det landet i verden som hadde flest adopsjoner fra utlandet målt i forhold til folketallet. Norge nådde toppen i 2002, mens den globale toppen ble nådd i 2004. Siden da er internasjonal adopsjon gått ned med ca. 2/3 i verden, og enda mer i Norge. Hvorfor?

Tre årsaker

Det er tre viktige årsaker til denne dramatiske endringen.

1) Viktige opprinnelsesland prioriterer innenlands adopsjon. I tråd med internasjonale konvensjoner vil de at barn som trenger en ny familie helst bør få den i eget hjemland. Dette ser vi tydeligst i Kina, som ratifiserte Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon fra og med 2006. Da startet en dramatisk endring, og de fleste adopsjoner i Kina skjer nå innenlands. Samtidig er ettbarnspolitikken nesten avviklet så færre jentebarn blir forlatt og havner på barnehjem.

2) Hvert år lykkes over 2000 barnløse med ulike typer assistert befruktning i Norge. Tallet er nesten tredoblet fra slutten av 1990-tallet og fram til nå. De fleste som vurderer adopsjon har forsøkt «prøverør» først. Når flere lykkes søker færre om adopsjon. I tillegg kan nye muligheter som surrogati også påvirke tendensen.

3) Det tar tid å adoptere. I 2005 sa vi at en adopsjon i gjennomsnitt tok ca. to år pga. tempoet i Kina. Det landet ble oversvømt med søkere fram til 2007, har ennå ikke avviklet den køen og har ventetid på ti år. De som ønsker å adoptere både to og tre barn rekker kanskje bare en adopsjon før de er blitt for gamle. Tiden det tar å adoptere er på vei ned, men det er stor variasjon. I land som Colombia ser vi familier som klarer å adoptere både to og tre barn på kort tid, men da må de være åpne for å adoptere et barn som har en helseutfordring, tilhører en søskengruppe eller er litt eldre. Ca. 2/3 av barna Adopsjonsforum formidlet i 2016 tilhørte slike kategorier.

Formålet med adopsjon

I motsetning til assistert befruktning og surrogati handler adopsjon ikke om å skaffe barn til voksne, men å skaffe nye foreldre til barn som trenger en familie. Formålet har bred politisk støtte. Men ca. 14-15.000 internasjonale adopsjoner årlig i verden er en dråpe i havet i forhold til de mange millioner barn som vokser opp på barnehjem og går ut i voksenlivet uten støtte fra en familie. Adopsjonssystemet fanger bare opp noen få.

Når adopsjonsverdenen endrer seg må det tegnes et nytt kart over et nytt terreng. I 2009 kom Hove-utvalget med NOU 2009:21 – «Adopsjon – til barnets beste». Utredningen satte adopsjon inn i en bred faglig og samfunnsmessig sammenheng. En oppfølging ble en ny utredning – NOU 2014:9 – «Ny Adopsjonslov», som kom på høring i 2015. Adopsjonslovutvalget fremmet et forslag til en helt ny lov framfor å fortsette flikking på den gamle loven, som er blitt endret en rekke ganger de siste tiår.

Hvorfor ny lov?

Den første adopsjonsloven ble skrevet for en annen tid, og en ny lov fra 1986 er blitt justert flere ganger. Men med de store endringene av internasjonal adopsjon er det igjen behov for en ny lov. De tre godkjente norske adopsjonsforeningene - Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt – møter nye utfordringer. Etter at Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon kom i 1993 er mye endret - på godt og vondt. Kontrollen og barnas rettssikkerhet er blitt mye bedre. Etiske retningslinjer og kontroll med pengebruk er også bra. Uetiske eller direkte ulovlige adopsjoner har dessverre skapt stor skepsis til internasjonal adopsjon i mange land.

Men i noen land ser vi først og fremst mer byråkrati og flere runder med papirkontroll. Godt dokumentarbeid er viktig, men viktigst er det å sikre at de barna som adopteres faktisk er de som trenger å bli adoptert og at alt går lovlig for seg.

Det norske systemet har en ekstra utfordring. Norge har en særegen rutine for å godkjenne adopsjon av barn med helseutfordringer, barn over 5 år og søskengrupper. Systemet skal sikre at familiene som adopterer barna har dokumentert at de er godt skikket og forberedt til å ta imot konkrete barn. Selv om hensikten er den beste skaper dette en forsinkelse i prosessen. Voksne kan tåle å vente to-tre ekstra måneder, men for et lite barn som trenger ny familie er dette lenge. Norske familier taper i «konkurranse» med familier i andre land som har raskere prosesser. I en digital tidsalder burde vi forvente en raskere behandling i Norge. Det er bred politisk støtte for at Norge skal være et godt land å adoptere barn til. Det er å håpe at den nye adopsjonsloven gjør prosessen mer effektiv – ikke mer byråkratisk. Derfor venter vi i spenning på den nye adopsjonsloven som er varslet før påske.