Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Hvor blir tiden av?

Mange har en hverdag hvor tidsskjemaet er så sprengt at vi ikke rekker det vi egentlig vil.

Publisert: 4. apr 2017

I dag lander selvangivelsen – eller skattemeldingen som det heter nå – i den elektroniske postkassen. Vi har nesten en hel måned på oss til å levere den. Den er langt mer ferdigutfylt enn den var før. Og likevel: Ligner du på meg, kjenner du at det stresser deg.

Mediene er som vanlig fulle av råd om at det er god økonomi å gjøre en grundig sjekk av postene. Vi kan med andre ord tjene mye penger på å forverre vår egen tidsøkonomi.

Og det i en periode hvor vi så gjerne skulle hatt tid til å nyte våren. Lukte på hestehoven. Være stille i den stille uke. Kjenne at påsken gjør noe med sjelen.

Seks minutter

Samtidig skal en vellykket borger helst gå i gang med våronna: Rengjøring av huset, bilen, garasjen, båten og hytta.

Det finnes 450.000 hytter i Norge. Vi er den nasjonen i verden som har mest fritidsboliger i forhold til folketallet. Kanskje har vi mest fritid også.

Hytta var en gang et sted hvor vi levde det enkle livet. Et sted der vi koblet av. Men noe er skjedd.Og det begynte i det små. Da den første generasjonen personsøkere kom til Norge, ble den markedsført med slagordet «Din personlige frihet».

Det er nesten morsomt å tenke tilbake på. En dings som gjorde at andre kunne forstyrre oss når som helst ble solgt inn som personlig frihet. Sånn sett er det kanskje ikke så merkelig at veien videre derfra gikk til bredbånd på hytta og smarttelefon i lomma på skituren.

Nå er vi koblet på nesten hele tiden. Det går i snitt seks minutter mellom hver gang en nordmann sjekker mobilen. Det kan jo være at man går glipp av noe, enten man er på topptur eller man er på påskegudstjeneste.

I kjelleren

De teknologiske hjelpemidlene gir oss mange muligheter. Men de stjeler også.

Hjemmene våre er fulle av maskiner som gjør jobben for oss, arbeid som generasjonene før oss måtte gjøre manuelt. Jeg husker at moren min sto i timevis i kjelleren og vasket klær. Da jeg var liten, hadde vi verken vaskemaskin eller oppvaskmaskin hjemme. Ikke tv og vannklossett heller.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at foreldrene våre brukte tre ganger så mye tid på husarbeid på 70-tallet som det vi gjør i dag. Går vi ennå en generasjon bakover, var det vanlig med både tolv timers arbeidsdager og seks dagers uke.

Likevel er det mange i 2017 som føler at tiden er blitt et knapphetsgode. Kanskje gjelder dette spesielt barnefamilier. Men også ungdom uten ansvar for andre enn seg selv klager ofte over stress, utbrenthet og utmattelseslidelser.

Ekspedisjon

Kanskje handler det like mye om forventninger. Muligens er det en naturlov at jo mer man har, jo mer forventer man å få. Derfor kan de som har mest få seg til å misunne de som har minst.

Jeg har hørt oppegående og ressurssterke ungdommer drømme seg tilbake til en tid hvor de tror at det var lettere å være ung og drømmende. De snakker med lengsel om den tiden hvor det fortsatt fantes nye og hvite felter på kartet, som Nordpolen, Sydpolen og Everest. Nå er alt oppdaget. Vi er vi tvunget til å gå i andres fotefar.

Men er vi egentlig det? Jeg har en venninne som lever av å være eventyrer. Hun opererer med følgende motto: «Hver dag er en ekspedisjon». Det høres kanskje voldsomt ut. Men for henne er det veldig enkelt. Det handler om å oppdage verden i hverdagen. At hvert eneste menneske vi møter er et uoppdaget kontinent. At hver bok vi ennå ikke har lest er et nytt og spennende univers.

Den svenske forfatteren Claes Hylinger skrev i boka Sammenkomsten (1990) at det er mulig å finne en dypere mening når som helst og hvor som helst – også når man sitter ved vinduet eller krysser gaten. Det er bare hysterikere og de forherdede i ånden som må bestige indiske fjelltopper eller seile i storm over Atlanterhavet, en form for sjokkbehandling for å kunne se med friske øyne på sin egen tilværelse.

Møte Gud

Det hender man må finne opp virkeligheten selv og gjøre den så romslig at den er til å leve i. Skal man klare det, må man våge å definere seg ut av den virkeligheten man tror at alle andre sverger til. For eksempel forestillingen om at alt i huset og hagen skal være så perfekt at alle kan se at livet ditt ellers også må være perfekt.

Mange av Vårt Lands lesere har nok et annet bilde av hva som er viktig. De prøver å gi rom til lengselen etter å møte Gud i påskehøytiden. Gjerne gjennom stillhet og kontemplasjon. Eller ved å gjøre som Owe Wikström oppfordrer til i boka «Leve langsomheten»: Ved å besøke en syk slektning eller ringe til en som er ensom.

Det tar tid. Men det gir mening.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Undring

Publisert rundt 4 år siden

Å møte nye mennesker gjør ofte noe med en selv. Man undrer seg, tenker nytt og annerledes, legger inn en liten endring i tilværelsen og føler glede ved det. Man blir glad i det de er (Kvitnes). Det raske, pengeslukende livet med lite tid, går ofte på skinner. Det er viktig å finne et sidespor og kjøre innom underveis. Plutselig er middagshøyden der. Hvor ble årene av? 

Alle generasjoner som oppnår høy alder tenker at livet er kort. De vil dø med skoene på,- full fart inn i døden. Drømmen om det gode liv finnes fortsatt. Oppskriften har ingen fasit. Å nyte dagen før solen går ned. Reflektere over ditt nye jeg. Forbausende få unner seg gleden ved endring. Ikke ved tvang, men med overbevisning. Det kan skape mirakler. Vi tenker at Gud står for dem, men menneskene er/gjør små mirakler.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere