Fiskeselgeren

Den norske statsministeren reiser til Kina for å markere at forbindelsene mellom våre land nå er normalisert. Kina plasserte Norge i fryseboksen etter at Nobelkomiteen ga prisen til Liu Xiaobo i 2010. I fjor ble det forhandlet fram en avtale der Norge ikke ba om unnskyldning for prisen, men lovet å respektere Kinas vitale interesser i fremtiden.

Statsministerens kontor sier at det er et uttrykk for diplomatisk kløkt at menneskerettighetene ikke skal nevnes når Erna Solberg kommer til Kina. Nå skal kanalene gjenåpnes, så kan det senere bli aktuelt å ta opp vanskelige spørsmål, heter det fra statsministerens kontor.

Det går an å forstå at Erna Solberg ikke vil slamre med dørene akkurat når det skal markeres at Kina igjen er blitt venner med oss. Men dersom vennskapet bygger på at Norge ikke gjør noe som krenker de kinesiske ledernes følelser, er det et falsk vennskap. Ville virkelig Kina sagt nei takk til å møte Solberg dersom hun markerte at Norge ville snakke om menneskerettigheter?

Den diplomatiske kløkten kan bli til en varig taushet dersom vi aksepterer at de kinesiske lederne kan bestemme hva vi får lov til å snakke om. I Kina oppfattes det som har skjedd som en norsk erkjennelse av at vi gikk over streken med fredspristildelingen. Selv om den norske regjeringen har reservert seg mot en slik forståelse, er det nødvendig at den ikke indirekte bekreftes gjennom våre handlinger.

Norge er et lite land, som ikke skulle bety så mye for Kina. Men Kina har brukt Norge til å statuere et eksempel: Slik går det hvis man tråkker mektige Kina på tærne. Dermed angår det vi gjør mer enn forholdet mellom Norge og Kina. Vi gir også et signal til resten av verden. Derfor bør den kløktige stillheten ikke vare for lenge.