Verdidebatt

I år er det 500 år siden Luther spikret opp sine teser på kirkedøren i Wittenberg.

På grunn av de siste 10-års konstruktive dialoger og store gjennombrudd mellom den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund kan vi håpe på at det siste store stridsspørsmål, den ytre bekreftelsen på full enighet, nemlig nattverds fellesskap snart blir løst. Vi må ikke glemme at både Pave Johannes Paul 2. og Benedikt 16. hadde et inderlig ønske om at dette måtte skje.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I året 1511 reiste munken Luther til Roma. Ved ankomsten til byen kastet han seg ned på jorda og sa: «Vær hilset du hellige by», men det munken fikk se var ikke mye hellig. Her hersket renessansen hvis mål var å gjenopplive den hedenske oldtid. I Roma hersket uanstendigheten, ugudeligheten og blasfemien i alle lag innenfor geistligheten, også hos paven. Allikevel falt det ikke Luther inn å tvile på den katolske kirkes sannhet. Han mente det var lærerne det var noen galt med.

I 1512-13 fikk han sitt åndelige gjennombrudd. Luther skriver selv om den såkalte tårnopplevelsen. I kloster cellen sin i Wittenberg skjønte han plutselig at frelsen var en gave fra Gud som menneskene bare hadde å ta imot uten først å vinne Guds velbehag ved egen fromhet. Denne opplevelsen betydde slutten på en lang åndelig krise. Gud var ikke lengere den strenge dommeren, men den gode Far som ville alle mennesker vel.  Luther fikk fred med seg selv, men forfallet i kirken satte for fullt inn på 1500 tallet. Bisarre paver kom på St Peters stol og de var mer med opptatte av verdslige gjøremål enn sine hyrdeoppgaver.

Det som til slutt fikk Luther til å spikre de 95 setningene på kirkedøren i Wittenberg var avlatshandelen. Kirken hadde gjort syndstilgivelsen til en handelsvare som Kirken hadde store inntekter av. Tesene inneholdt viktige argumenter mot kirken, og Luther ville få i gang en diskusjon som var vanlig på denne tiden og på denne måten rette på noen av alle feilene som hadde oppstått. Kirken var ikke villig til å komme Luther i møte, og dannelsen av den protestantiske bevegelsen ble satt i gang. Dette var begynnelsen på en enorm oppstandelse som spredte seg til mange tyske byer og resten av Europa.

I 1519 ble det endelig en disputas i Leipzig. Der sier Luther også at paven ikke er ufeilbarlig, men bare et vanlig menneske. Bare Bibelen er Guds ord. Han har også skrevet mange bøker for å klargjøre sine synspunkter. Han ønsket ikke brudd med kirken, men tenkte kun på en reform av enkelte læresetninger, men klarte aldri å overbevise kirken om de feil den hadde begått, og motsetningene mellom dem vokste.

I 1521 ble Luther bedt om å tilbakekalle alt han hadde skrevet, men nektet å gjøre det. Han ble da lyst fredløs, men ble ført til Wartburg slott av noen av sine venner. Reformasjonen grep om seg og etter et år kunne Luther reise tilbake til Wittenberg. Han døde i 1546 i Eisleben hvor han var på reise.

I de neste 450 år skjedde det ingenting. Forfallet i kirken ble bare større.

I 1947 skjedde det gledelig at Det Lutherske Verdensforbund ble stiftet, og dekker rundt 66 av verdens 70 millioner Lutheranere. Den store forandringen som var med på å utvikle det økumeniske klimaet skjedde da Johannes den 23 ble valgt til pave i 1959. Den fromme og joviale paven forbauset både kirken og verden da han erklærte at han ville innkalle til et økumenisk konsil bare 3 måneder etter innsettelsen. Han sa han ville feie vekk det keiserlige støv som siden keiser Konstantin hadde lagt seg på Peters stol og gi kirken tilbake den evangeliske renhet og fylde. Konsilet ble åpnet i 1962 og avsluttet i 1965. Vendepunktet i Romerkirkens stilling til andre kirkesamfunn kom da konsilet vedtok et dekret om økumenismen hvor mange katolske teologer deltok. Så etter mer enn 30 år med dialoger og samtaler med andre kristne kirkesamfunn preget av både fremskritt og tilbakegang kom gjennombruddet i 1999 med erklæringen: «Joint  Declaration» som av mange regnes som dette års store gave til den kristne kirke, da det mellom den katolske  kirke og de Lutherske kirkesamfunn gjaldt  nettopp spørsmålet om rettferdiggjørelsen, om mennesket blir frelst av tro alene som den Lutherske kirke hevder eller gjennom både tro og gjerninger som den katolske kirke har hevdet. På bots og bededagen 482 år etter at Luther spikret tesene på kirkedøren, skrev representanter for den katolske og de lutherske kirkesamfunn under på erklæringen om at gjensidig fordømmelse fra reformasjonstiden ikke lenger rammes av et av de kanskje viktigste av alle stridsspørsmålene.

Kardinalspørsmålet som nå gjenstår, er de ytre tegn på enigheten, nemlig felles nattverd. Et felles nattverdsmåltid vil også gi uttrykk for fellesskap i troen, og jeg har aldri skjønt at uenigheten skal telle mer enn enigheten. En skulle tro at det var kirken og ikke Vår Herre som inviterte til måltidet. I dette spørsmålet er det den katolske kirke som nekter de lutherske kristne å komme til deres nattverdbord. Dette skyldes den apostoliske biskoppelige suksesjonen som betyr at kirken kan påvise en ubrutt rekke biskoppelige håndspåleggelser som er en forutsetning for biskopembetes gyldighet. Denne går helt tilbake til apostelen Peter som ble biskop av Roma og således den første pave. Den eneste instansen som kan påberope seg suksesjonen er Peters stol, og derfor sier den katolske kirke at nattverdenden, den høyeste bekreftelsen av kristen enhet bare kan feires samlet av deltagere forenet under felles kirkelig overhode. Skjønn det den som kan!! Når vi vet at hovedhensikten for den pavelig Peters tjenesten er vekst og utvikling av kristen enhet blir det ekstra vanskelig å forstå.

Heldigvis er det skjedd mye som gjør at vi kan håpe på en gjenforening av kirkesamfunnene. Den økumeniske gudstjenesten i fjor i Lund domkirke i forbindelse med 500 års jubileet var en kirkehistorisk begivenhet. Der deltok Pave Frans sammen med den ansvarlige for økumenikk i Vatikanet og generalsekretæren og ordføreren for Det Lutherske Verdensforbund. Det har vært en dialog over flere 10 år mellom den katolske kirke og verdensforbundet. Resultatet, dokumentet Fra Konflikt til Fellesskap ble undertegnet i kirken av de tre. Paven holdt en vakker og forsonende tale hvor han blant annet sa:» vi katolikker og lutheranere har begynt å vandre sammen på forsoningens vei.»

Både pave Johannes Paul den 2 og pave Benedikt ønsket en gjenforening av kirkesamfunnene. Det sies at begges deltagelse på det annet Vatikankonsil betydde personlig omvendelse til økumenikken. Allerede på konsilet ble det vedtatt et dokument «De ecclesia» som hevdet at stridsøksen mellom den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund skulle legges ned.

Pave Johannes Pauls encyklika: «Et Unum sint sier:» at de alle må bli ett.» Han sier også disse viktige ord:» det virker som om den dagen er nær da enheten kan beseires med felles nattverdsfeiring.» Pave Benedikt sier han er enig med et annet dokument av Johannes Paul den 2: «Utvilsomt vil tidenes herre, han som med visdom og tålmod forfølger sin nådefulle hensikt med oss syndere, fortsette med å vekke hos de splittede kristne botens ånd og ønske om enhet».

Den nåværende pave, som jeg mener er en Guds gave til den katolske kirken, har gått en annen vei. Vi lever i en tid hvor vi står overfor enorme kriser mot vår verden. Pave Frans har vist seg å være profetisk. I stedet for å være opptatt av teologiske uenigheter svarer han på spørsmål han får: «hvem er jeg til å dømme, jeg er bare en synder» Han er opptatt av å samarbeide når det gjelder menneskeverd, frihet og rettferdighet. Han oppfordrer til å vise barmhjertighet overfor flyktninger og forfulgte. Dessuten viser hans enkle livsførsel at det er samsvar mellom hans liv og hans lære.

Den katolske kirke har alltid vært fremstilt som et mysterium, men i en av tekstene fra det andre Vatikankonsil heter det «Guds utvalgte folk på vandring gjennom historien mot Guds rike, hele tiden veiledet av den hellige ånd». Det slo meg under lesingen av Augustins bok:» De Civitate Dei (Gudsstaten) at han på 400 tallet  skrev nesten det samme om kirken, nemlig : «kirken er et folk på vandring fra fødsel til dommens dag, fra skapelsen til tidens ende». Nå er det på tide at de kristne går sammen på pilgrimsvandringen mot det felles himmelske fedreland. Først da oppfylles Jesu’ yppersteprestelige bønn «Herre jeg ber om at alle må bli ett, så verden kan tro». En av de 34 kirkefedrene (hvor av bare tre er kvinner) i den katolske kirke, Teresa av Lisieux, den såkalte katolske Luther, sa på dødsleiet «Tout a grace» alt er nåde. Denne nåden er ikke bundet av ytre rammer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt