Eutanasi og ­paternalisme

I Vårt Land 28. mars går Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, i rette med både overlege Morten Horn og undertegnede. Utgangspunktet er separate innlegg av oss begge i forrige uke.

Kjeldstadli spør: «Hva er galt med at frivillig dødshjelp aksepteres for noen når alt håp er ute og bare lidelse gjenstår? Hvorfor kan ikke uhelbredelig syke ­mennesker i terminalfasen få bistand til å avslutte ­livet dersom de utvetydig ønsker det og et sett kontrollkriterier er ivaretatt?»

Diskriminerende. Både Horn og jeg har svart utførlig på dét spørsmålet mer enn én gang, så det er pussig at det kommer opp på nytt. Og svaret er som sagt: Det er i strid med prinsippet om selvbestemmelse for alle, og det innebærer grov diskriminering av for eksempel kronisk og psykisk syke.

På dette punktet slipper Kjeldstadli katta ut av sekken: «Men etter min oppfatning vil det være et riktig steg å la noen lide mindre om de får retten til å velge i en lidelsesfull terminalfase.» Allerede i 1984 avviste den nederlandske legeforeningen KNMG slik diskriminering. Vi kan ikke som leger, uttalte man, akseptere at pasienter som ofte lider mye lenger og mye mer enn døende ikke får tilgang på eutanasi.

Man kan jo bare tenke på kroniske smertepasienter for å se poenget. Mange av dem har en torturlignende hverdag, i år etter år. Jeg konstaterer at Kjeldstadli og hans forening mener at det får de bare «tåle».

Kriterier for «verdighet». På denne bakgrunn oppfordrer jeg alle som anser seg selv for liberale i eutanasi-spørsmålet, til å holde seg langt unna Foreningen Retten til en verdig død. «Verdighet» er der i gården forbeholdt pasienter som er så «heldige» at de er døende.

Dette er paternalisme av verste sort: Foreningen setter seg til doms over syke mennesker, og seiler under et falskt barmhjertighetsflagg. Hadde jeg selv vært for legalisering, ville jeg sagt at foreningen er en skam for saken. Og hadde jeg som legaliseringstilhenger i tillegg vært kronisk smertepasient, ville jeg blitt rasende på dem.

Bælærende. Kjeldstadli kaller meg «meget belærende». Selvsagt er jeg dét, når behovet for opplæring i dette komplekse temaet tydeligvis er så stort som det er i enkelte leire.

Videre skriver han om mitt innlegg at jeg vet «hva som er best for andre». Altså at jeg er paternalist. Det er beviselig «fake news», og her trengs åpenbart teskje-metoden for at Kjeldstadli skal forstå: En ikke-diskriminerende eutanasilovgivning overlater til absolutt alle lidende pasienter selv å avgjøre hva som er best for dem. Dette er det motsatte av paternalisme.

Derimot er det sant at Kjeldstadli og hans forening er paternalister. Kronisk og psykiatrisk syke kan ikke få tilgang på eutanasi, for de vet ikke sitt eget beste.