Terror må forhindres

Så vidt jeg kan se, har ikke Vårt Land publisert lederen fra fredagsavisa elektronisk. Temaet var onsdagens terrorangrep i London der en mann drepte tre uskyldige personer ved å kjøre på dem med bil. Nok et eksempel, altså, på den nye terroren der enkeltpersoner tar enkle virkemidler i bruk.

Avisens reaksjon på lederplass føyer seg forutsigbart inn i rekken. Med henvisning til statistikk nærmest avfeier Vårt Land frykten for terrorangrep og mener den "eneste rette responsen" når slike angrep likevel inntreffer, er å erklære at man ikke er redd og fortsette som før. Grunnen er at den nye terrorens virkemidler, som biler og kniver, er enkle å skaffe seg. Og dersom man snakker for mye om islamismen som ofte ligger bak, kan det skape polarisering. Det er det vi virkelig behøver å frykte, mener avisen.

På nyhetsplass i samme avisutgave uttaler BI-professor Nick Sitter seg: - I åpne samfunn er slike angrep nærmest umulig å forhindre, uansett mengde politi og sikkerhetstiltak, men de avskrekkes og begrenses, sitteres Sitter på.

Professoren mener de mest effektive tiltakene er "å ha stor og god beredskap som settes inn når slik terror rammer" (min uthevelse).

Denne formen for fatalistisk pasifisme har blitt en merkevare for de velmenende liberale i Vesten. Man verken kan - og helst heller ikke skal - foreta seg noe for å hindre nye terrorangrep.

Men saken er den at det finnes noen prosesser som må være til stede for at et samfunn skal fungere og ha legitimitet. Regulering av atferd er en av disse, og det er det myndighetene som har det øverste ansvaret for. Derfor var det befriende å lese ytringen til politisk kommentator i VG,

Frithjof Jacobsen. Under tittelen "Europa under angrep" konkluderte han på følgende vis: "Terrortrusselen (…) gnager løs på fundamenter i samfunnene våre. Tillit, åpenhet, inkludering og frihet. Det må vi snart ta inn over oss og gjøre noe med. Virkemidlene må tilpasses truslenes omfang og karakter. Og vi må forstå at friheten noen ganger koster."

Jeg er enig og skrev tilsvarende selv etter angrepet på Paris i november 2015. Da jeg etter også å ha lyttet til blant andre Jacobsen på Debatten på NRK1 torsdag kveld, delte VG-kommentatorens artikkel på mikrobloggsamfunnet Twitter, havnet jeg i debatt med to andre twitrere. Mine motdebattanters perspektiv var et helt annet enn Frithjof Jacobsens og mitt eget: en påstand om at antall terrorangrep har gått ned, og at det er dette man bør være opptatt av. I en situasjon der tre uskyldige mennesker var drept og et femtitall skadet, var man med andre ord mer opptatt av å diskutere statistikk enn hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense terror.

Går man 40 år tilbake i tid, er det mulig man kan påvise en nedgang i antall terrortilfeller. Men fra juli 2012 til juli 2016 var det 12 terrorangrep innenfor EU-området, med flere hundre drepte. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen da fortsatt er å forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger. De velmenende, liberale kommuniserer som om europeiske samfunn skal svelge unna hvert angrep, trøste seg med tall og vente på det neste anslaget. Hvor lenge skal “vi” tenke slik?

For, som den ene av mine motdebattanter skrev: “Tror du seriøst på et samfunn der vi kan hindre en mann med en bil og en kniv å kjøre inn i en folkemengde? Hva er din løsning?” Endelig var han inne på et konstruktivt spor, men da jeg svarte at det tror jeg faktisk på og antydet et mulig tiltak, ble det slutt på responsen.

Bruk av kjøretøy som drapsvåpen er, som nevnt, blitt en del av den nye, "enkle" terroren etter at terroristgruppene IS og al-Qaeda oppfordret de som ikke reiste til Syria eller Irak, å kjempe for de islamistiske ekstremistenes sak på denne måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at myndighetene da må sette inn mer robuste tiltak mot nettopp det. Og ett slikt tiltak er verken veldig komplisert eller kostbart – nemlig å skille fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter.

Det finnes allerede slike som kan stoppe kjøretøy som holder en hastighet på 80 kilometer i timen. Ifølge en artikkel i The Guardian (!) finnes det planer for hvordan slike fysiske hindringer kan reises "uten å gjøre byene til festninger".  Artikkelen kan også fortelle at da Arsenal åpnet ny stadion i 2006, var flere slike fysiske hindringer inkorporert i selve arkitekturen. Også gateløp inn mot sårbare områder der det samles mye folk, kan designes for å hindre kjøretøy i å bygge seg opp hastighet. I angrepet mot flyplassen i Glasgow i 2007 fikk betongpullertene utenfor æren for å ha stoppet et kjøretøy fra å brase inn i terminalbygget.

Slike tiltak kan vanskelig beskyldes for å virke polariserende.

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle – om de, som Frithjof Jacobsen påpeker, skal beholde befolkningens tillit. Når man vil anlegge sensorer i veibanen for å straffe mennesker som anser at piggdekk er nødvendig for å kjøre trygt på vinterføre, kan det ikke være for mye forlangt å be om fysisk beskyttelse mot mennesker som bruker bilen som drapsvåpen.