Verdidebatt

Samboerskap eller ekteskap?

Hva kan vi gjøre for å redusere antallet destruktive, dysfunksjonelle, sykdomsfremkallende ekteskap?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Begge fløyene i debatten "for- eller imot-samboerskap" ser ut til å lovprise ekteskapets potensiale for et berikende samliv for to som er "blitt rammet av en unik kjærlighet til hverandre". Etter at vi i Dnk har fått flertall for å gi likeverdighet til alle variantene innen kjønnsmangfoldet, er det andre etisk problemstillinger som "står i kø", og som bør drøftes.

Siden det er enighet i Dnk om at et velfungerende ekteskap er anbefalelsesverdig, foreslår jeg at vi i debattinnleggene først og fremst har fokus på : Hva kan vi gjøre for å redusere antallet destruktive, dysfunksjonelle, sykdomsfremkallende ekteskap? Skilsmissestatistikken bekymrer meg - særlig hvis barn involveres.

Enighet

I debatten "for- eller imot-samboerskap" ser det ut til å være enighet om ekteskapets potensielle gode/berikende sider. Jeg synes fokus bør være på hvordan vi kan utnytte dette potensiale best mulig.

Siden samfunnet har forandret seg med rekord-fart siden jeg var ung (nå 81 år) må jeg løsrive meg radikalt fra hvordan jeg tenkte som ung

La meg eksemplifisere: Da jeg fikk sertifikat var det intet krav om gjennomført glattkjøringskurs. Nå har samfunnet registrert mange personskader på veiene. Derved oppstod behov for kompetanse-heving av bilister før de "slippes ut" i trafikken.

Uten å ta stilling til om "ekteskapsgodene" totalt sett har gått opp eller ned, må vi ta til underretning at det er flere skilsmisser enn for noen tiår siden. Vi kan spørre:

Er hverdags-slitasjen blitt større i nåtidens parforhold?

Kan kjønns-likestillingen ha medført urealistiske forventninger i parforhold?

Er skli (fra hverandre) -effekten blitt større som følge av mindre arbeidsfellesskap i parforhold? Kanskje trengs det et "glattkjøringskurs" før en lover livslang samkjøring. Kjøreretningen bør være godt avtalt på forhånd for ikke å havne "i grøften" (eller i hver sin grøft).

Tålmodighet

Kanskje bør vi prøve å dempe tidens forventning om at alt skal skje så fort. I et innlegg på verdidebatt.no uttrykker Jens Bjelland Grønvold det fint: "Men det kan jo ikke bety at vi skal sitte på første date med en forlovelsesring." Ved avgjørelser med langsiktige konsekvenser er det gunstig med lang betenkningstid.

Jeg har en fornemmelse av at det fødes færre barn i et samboerskap enn i et ekteskap. Hvis det er riktig, kan det også komme inn et barneperspektiv her. Å redusere antall barn med skilte foreldre/foreldre i dysfunksjonelle ekteskap, anser jeg som gunstig.

Fint hvis prestene er gode forbilder. Men hvis konsekvensen er at flere prester skiller seg (kanskje uten ønskelig kompetanse-heving før ekteskapsinngåelsen), tenker jeg at effekten av gode forbilder kommer "ut i minus", - særlig hvis de allerede har fått barn sammen.

Alle stiller vi med store handikap fordi vi ser "stykkevis og delt". Å rope på konsekvens-analyse er fånyttes. Vi kan ikke analysere konsekvenser før noe er praktisert over lang tid. Vi er henvist til i fellesskap å finne de "beste stiene" videre, - tilpasset nåtidens utfordringer.

Personlig tror jeg at vi gjør lurt i å lytte til hva de unge tenker ut fra sitt ståsted. Jeg er spesielt lydhør i forhold til tankene som teologistudent Margrete Kvalbein delte med oss i Vårt Land 21. mars 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt