Hvem taler menighetenes sak i kirken?

Mens det offentlige Norge er inndelt i 3 nivåer – kommuner, fylker og stat, snart kommuner, regioner og stat – så har vi delt kirken i hele 5 nivåer. Vi har menigheter (sokn), fellesråd, prostier og bispedømmeråd, og vi har kirkemøtet som øverste organ med kirkerådet som nasjonal ledelse imellom de årlige kirkemøtene. Det er jo ikke det enkleste utgangspunktet for rasjonell drift. I tillegg har vi delt arbeidsgiveransvaret i to linjer, og noen steder også på flere nivåer. Prester og ansatte i bispedømmene har bispedømmet som arbeidsgiver. Prestene har prosten som sin nærmeste overordnede og biskopen som øverste leder. De fleste andre i kirken er ansatt av kirkelig fellesråd, men noen steder har de også ansatt medarbeidere for egen regning i menigheten. Ingen kan beskylde kirken for å gjøre ting enkelt.

Når vi skal drøfte framtidig fordeling av oppgaver og ansvar, vil enkelte, meg selv inkludert, hevde at kirkemøtets sammensetning innebærer en viss slagside. Kirkemøtet består av bispedømmerådene. Det er ganske sammenlignbart med om stortinget skulle bestått av fylkestingspolitikere. Ingen kommunepolitikere ville sagt det var greit at fylkestingene skulle bestemme arbeidsdelingen mellom kommuner og fylker.

Nå har en arbeidsgruppe invitert lederne for de 25 største fellesrådene til en samling for ”å avklare om og hvordan man går videre med arbeidet om å etablere et nasjonalt nettverk for å ivareta lokalkirkelige interesser i Dnk.” Jeg hilser ethvert initiativ for å drøfte og belyse framtidig organisering i Den Norske Kirke velkommen, også dette. Det er viktig at andre enn de som er direkte medlem av kirkemøtet også er tydelige i debatten. Det er derfor både viktig og naturlig at noen taler fellesrådenes sak. Så kan en kanskje spørre seg om en gruppering av de 25 største er representativt for fellesrådene. Det er de naturligvis ikke. Noen av disse fellesrådene har flere medlemmer, flere ansatte og større budsjett enn de minste bispedømmene. Disse store er like lite representative for fellesrådene som storbygrupperingen i KS er for kommune-Norge. En gruppe som skal tale på vegne av alle fellesrådene må derfor ha en helt annen sammensetning.

Et av de store spørsmålene, kanskje det som framstår mest presserende og hvor utålmodigheten blant kirkeverger og fellesrådsledere er størst, er spørsmålet om arbeidsgiveransvar for prestene. Jeg ser ikke bort fra at utålmodigheten etter endring er størst i de store fellesrådene. Disse fellesrådene har ressurser nok til at de kunne overtatt arbeidsgiveransvaret for prestene i sine menigheter nesten over natta, så sant pengene fulgte med. Uten å ha sjekket vil jeg anta at en betydelig del av disse fellesrådene er på størrelse med, og gjerne sammenfaller, med prostier. Noen få rommer flere prostier. De fleste argumentene om profesjonalitet, faglig oppfølging, økonomisk soliditet med mer, som framholdes som argument mot at fellesrådene skal være arbeidsgiver for prestene, de er lite relevant for disse store fellesrådene. Kirkevergen vil neppe ha samme forutsetninger for tilsyn som biskopen har, men biskopens tilsyn vil jo kunne videreføres selv om fellesrådet skulle bli arbeidsgiver. Slik jeg ser det er det ikke disse store fellesrådene som er utfordringen med tanke på å finne løsningen for framtidig organisering.

Det er i fellesråd som det jeg jobber i som kirkeverge – en liten ettsoknskommune med under 5000 innbyggere, under 5 årsverk lokalt tilsatt og 2 prester som skal yte et halvt av de 2 årsverkene andre steder i prostiet – det er slike fellesråd som ofte ikke tilfredsstiller prestenes forventninger til en framtidig arbeidsgiver. Jeg ønsker gjerne disse 25 store lykke til, men det er faktisk ført og fremst vi små fellesråd som må finne svar på utfordringene knyttet til små og sårbare enheter.

Så har jeg likevel en utfordring til disse 25 store som skal samles. I min kirkeforståelse er det lokale nivået i kirken menigheten. Selvsagt ikke bispedømmet. Naturligvis ikke prostiet. Men faktisk heller ikke fellesrådsområdet. Det er menigheten – med menighetsrådet, soknepresten, staben og kanskje en daglig leder knyttet til den lokale menigheten som er det reelle lokalnivået. For menighetsrådet og for staben i menigheten er det ikke så veldig stor forskjell på om arbeidsgiveransvaret forvaltes hos en kirkeverge eller en prost hvis disse uansett sitter på et kontor annet sted i kommunen og sjelden besøker menigheten. Det avgjørende er at de får den støtte og oppfølging de trenger – og enda viktigere – at de får frihet til å disponere ressursene i egen menighet slik de selv finner tjenlig for nettopp sin menighet. Jeg vil derfor utfordre disse store fellesrådene til å ha minst like mye fokus på hvordan de kan delegere mer myndighet til menighetene som på hvordan de kan tilegne seg ansvar og oppgaver fra prost og bispedømme.

I diskusjonene om framtidig organisering i Den norske Kirke må vi bygge opp om menighetene. Bispedømmeråd, prostier, fellesråd – ingen av dem har livets rett hvis menighetene forvitrer. Hele deres eksistensberettigelse er menighetene. I mange kommuner, og særlig i de store, vil avstanden fra den lokale staben i menigheten til kirkevergen være identisk med avstanden til prosten. For meg er det viktigere å drøfte hvordan vi kan gi menighetene mer innflytelse over bruken av penger og ansatteressurser enn å drøfte om prestenes lønn skal komme fra fellesrådet eller bispedømmerådet. Jeg er ikke uenig i målet om en linje, og jeg er enig i at den diskusjonen bør ende med å samle arbeidsgiveransvaret i fellesrådene. Men diskusjonene om framtidig organisering i kirken må handle om hvordan vi styrker menighetene, ikke bli en maktkamp mellom bispedømmet, prostiet og fellesrådet. De har alle samme oppgave – å legge til rette for vekst i menighetene.