Liten tue kan velte stort lass!

Om "Den undersøkende dom" som ifølge en av adventistenes doktriner begyndte i året 1844 da Jesus også ifølge denne lære gikk inn  "Det aller helligste" i himmelen sies det i boken "Mot historiens klimaks" av Ellen White side 374 i billigutgaven: "Våre handlinger, våre ord og endog våre innerste motiver teller med når vår skjebne skal avgjøres til frelse eller fortapelse. Selv det vi har glemt, vil enten rettferdiggjøre eller fordømme oss."

Vi leser videre om samme "rettsak" på side 376: "Det må skje en dyp selvprøving. Den overfladiske, sorgløse holdning hos mange som kaller seg kristne, må bort. Alle som gjerne vil undertrykke de onde tilbøyelighetene som presser på, må kjempe hardt. Det må skje en personlig forberedelse. Vi blir ikke frelst gruppevis. Renhet og fromhet hos en person kan ikke oppveie manglene hos en annen. Selv om alle skal fram for Guds domstol, undersøker han den enkeltes sak grundig, som om dette var det eneste mennesket på jorden. Alle må gjennom denne prøven, og de må bli funnet uten flekk eller lyte eller noe slikt".

I adventistenes medlemsblad Adventnytt nr.12 2010 skriver redaktøren om denne doktrinen til besvær: "I høstens samtale på internett har noen etterlyst nærmest en kunngjøring fra Adventistsamfunnet om hvor vi har endret oss, og hvilke holdninger og handlinger i fortiden vi tar avstand fra. Det er en omtrent umulig øvelse. De fleste forandringer er nødvendigvis gradvise, og historien har vist at alle trossamfunn som kommer til en klarere erkjennelse gjør det gjemmom smerte. Dessverre har mange adventister fått vår forkynnelse av dommen i vranghalsen. Begrepet "den undersøkende dom" har flere av våre forkynnere fylt med et innhold som skapte frykt, ikke trygghet. Siden 1980-tallet har den-undersøkende-dom-terminologien gradvis blitt erstattet av begreper som "dommen før Jesu gjenkomst." Det ville ikke være rederlig å underslå Bibelens ord på dette punktet".

Det hevdes videre i samme artikkel: "Den som leser Ellen G. Whites framstilling av dette med ettertanke, vil se at hun har en tydelig vektlegging av nåde når hun skriver om dommem før Jesu gjenkomst for eksempel i boken "Mot historiens klimaks". Hun beskriver Jesu forsvarsoppgave av troende syndere på denne måten: "Jesus unnskylder ikke deres synder, men viser til deres anger og tro." (Alfa og Omega, bind 7.s.404)

Framstillingen vi møter her om at det er den troendes anger og tro som er avgjørende kan nok høres litt frommere ut enn sitatet i innledningen av dette innlegget.

Men er det kvaliteter som anger og tro hos den troende selv som er avgjørende for frelsen? Er det ikke Jesu fullkomne gudsfrykt, tro og rettferdighet i den troendes sted som er et forløsende budskap i Skriften om hvordan vi som syndere kan ha trygghet og frelsesvisshet under vandringen? Vår tro og anger er vel og bra men frelser ingen. Det er troens objekt Kristus, og bare ham, som er vår frelse. Nuvel.