Vi som lurer oss selv

«Jeg klarte å lure meg selv. Som så mange ganger før».

Så lo vi begge to.

Det slo meg at dette skjer stadig vekk også i min omgang med sosiale medier. En i egne øyne kritisk journalist blir lett et offer for seg selv også når han logger inn på Facebook, som sitter oversikten over hva jeg liker og pleier å velge.

Skylapper

Nettstedet forskning.no omtalte i helgen en studie basert på 376 millioner Facebook-brukere over hele verden. For halvparten av nyhetskonsumentene i 26 land – også Norge – er Facebook den viktigste kanalen for nyheter. Og Facebook gir oss det vi vil ha.

Forskerne kom fram til at de mest aktive brukerne av Facebook forholdt seg til færre nyhetstilbydere enn det andre gjør.

Harvard-professoren David Lazer mener de sosiale mediene bidrar til å gi oss skylapper. Da søkemotoren Google kom, ga den oss en rask og random opplisting av det vi søkte etter. Men etter hvert som Google er blitt kjent med oss, gir motoren oss mer og mer personaliserte søkeresultater. Dette betyr at en tilhenger og en motstander av Donald Trump vil få veldig forskjellige svar om de gjør et søk på begrepet «fake news».

Dette trenger ikke nødvendigvis bety at vi må havne i ekkokamre der vi kun får bekreftelse på egne meninger. Meninger i sosiale medier møtes jo ofte av motstemmer. Men det rare er at motstemmene også bekrefter oss. Det skal jeg komme tilbake til.

Ubehagelig

Det er forskjell på hvordan vi erfarer verden og hvordan verden er. Dette vet vi, men vi velger ofte å overse det.

Vi har alle et behov for et verdensbilde som går opp. Har vi ikke det, må vi leve med kognitiv dissonans, og det er forholdsvis ubehagelig.

Derfor har de fleste av oss tilegnet oss en imponerende evne til å tilpasse nye opplysninger til det verdensbildet vi allerede har.

Hvis vi ikke klarer det, blir vi nødt til å endre verdensbilde. Det kan til og med bety at vi må endre synet på oss selv. Eller rett og slett endre oss selv. Noe som er heller krevende.

Forankring

Det er enklere å fortsette å se verden gjennom de brillene man er vant til. Det aller meste av det vi ser, ligger nemlig bak øynene. Altså i hjernen vår, i de erfaringene vi filtrerer ny info gjennom.

Tenk deg at to personer drar på studietur til Israel. Den ene er medlem at Med Israel for Fred. Den andre er medlem av Palestinakomiteen. Hvor stor er sjansen for at de oppsøker de samme stedene og forholder seg til de samme kildene? Og hvis de gjør det, tror du de hører og ser det samme?

I 60-årene gjorde forskerne Freedman og Fraser et eksperiment hvor de spurte innbyggerne i ulike boområder i California om de fikk lov til å sette opp en glorete plakat på eiendommen deres. Plakaten sa «kjør forsiktig» og den var så stor at den skygget for utsikten.

Så godt som alle spurte sa nei til plakaten, unntatt i ett område, der 76 prosent svarte ja. Årsaken var ikke at det var ekstra mye ulykker her. Nei, de to forskerne hadde gjort et lite forarbeid. To uker tidligere hadde de sendt noen for å spørre innbyggerne akkurat i dette området om de kunne sette et lite skilt (på størrelse med to kredittkort) i vinduskarmen. Skiltet sa «vær en trygg bilfører». Nesten alle gikk med på det.

Det er dette adferdspsykologer kaller forankring. Når noen sier ja til noe eller noen, en liten tjeneste eller mening, vil de i neste omgang underbevisst være tilbøyelige til å si ja også for noe som ødelegger for deres egen utsikt.

Ekstremist

Hvis man vil skape en ekstremist, så følg denne oppskriften: 1. Forsøk å få noen til å være enig med deg i noe bagatellmessig, for eksempel via en underskrift. 2. Sørg for at vedkommende får motstand, slik at hun må forsvare meningen sin og forplikte seg på den(bumerangeffekten). 3. Utfordre personen ved å vise meningen i handling.

Når medlemmene i flere sekter har begått kollektivt selvmord, så er det ikke nødvendigvis fordi de er gale, men fordi de ikke klarer å forkaste et verdensbilde og et selvbilde de har forpliktet seg på.

Både medier og reklameindustri har i over hundre år anvendt kunnskapen om forankring. Men Facebook gjør det mer raffinert, fordi den feeden og føden dette sosiale mediet gir meg – forskjellig fra en milliard andre feeder selskapet setter sammen – er et resultat av en uhyre sinnrik kartlegging der jeg i bunn og grunn reduseres til en pavlovsk hund.

Jeg er selvsagt bevisst om dette når jeg bruker Facebook. Derfor vet jeg at underbevisstheten lurer meg.