Erdogan som taler til fordel for egen tyrkisk valgkamp her i Norge

Dagbladet, og APs Anniken Huitfeldt i TV2, går i dag inn for at Norge skal slippe Erdogan til Norge om han i tilfelle ønsker å drive tyrkisk valgkamp her i landet. Slik enkelte av hans ministre har forsøkt å gjøre i enkelte EU-land. Vi kjenner vel alle til Erdogans politikk og fremferd i Tyrkia. Og nå vil han også utvide egen allerede for store makt desto ytterligere.

Er det riktig å slippe ham inn i landet for dette formålet, og i tilfelle hvorfor?

Og rent prinsipielt:

Ville samme politikere og journalister som i dag vil slippe til Erdogan også ha sluppet til Ariel Sharon om han i sin tid skulle ha ønsket å bedrive israelsk valgkamp og politisk virksomhet i Norge - hvor også ytterligere bosetting på Vestbredden m.m. ville være vesentlig del av hans budskap? Boikott av israelske forelesere m.m. er jo allerede et tema flere steder. Eller hva med Marine Le Pen og andre ikke ukjente ytterligheter?

Hvis begrepet «toleranse» blir benyttet som middel til å dempe eller sensurere kritikk av inhuman adferd og holdninger er man galt av sted. Uansett om det gjelder politikk eller religion, eller en blanding av disse. Her åpnes det i tilfelle for praktisert intoleranse og inhumanitet paradoksalt nok i det godes og humanes navn.

Men på den annen side: Hvis toleransen ikke åpner for virkelig ytringsfrihet, så er det kanskje også en reell fare for at den opplyste toleranse og den åpne offentlighet forfaller? Men det behøver jo ikke nødvendigvis ende slik om man har en pågående oppmerksomhet på ytringsfrihetens grenser og gråsoner? Hvor går i tilefelle den legitime grensen for ytringsfriheten og retten til politiske ytringer, og hvorfor akkurat der?

Den sosiale praksis spiller en viss rolle her. Det handler om det som kalles «praktisk dømmekraft»; og denne fødes i spenningsfeltet mellom sosial praksis og de abstrakte idealene. En så og si grenseløs forståelse av ytringsfriheten kan godt legitimeres gjennom sinnelagsetikken. Men ser man på ansvars- og konsekvensetikken, så bør man ha en form for begrensning. Man bør nemlig her ha bevissthet om at hvilke konsekvenser ytringene har for mottageren av budskapet eller andre sårbare og svake grupper. Ytrer man noe som sannsynlig vil lede til grov undertrykkelse og skade for andre, eller som her faktisk fremmer og forsterker allerede pågående undertrykkesle og pressesensur m.m., så bryter man med de verdier som demokratiet forutsetter og bygger på. Uansett om man selv og «sine egne» vil tjene på det som fremmes.

Viktigere enn ideale prinsipper er det å praktisk og aktivt bidra til å skape betingelser for at færrest mulig lider; det å elske sitt medmenneske. Dvs opprettholde og beskytte de verdier vi kjenner. Her er demokratiet som kjent den minst dårlige løsningen. Men også demokratiet trenger beskyttelse. Der andre må betale mer enn dyrt for at noen skal få tøye ytringsfrihetens grenser og idealer til egen fordel, der har det onde sluppet til gjennom en bakdør på de beste idealers scene.