En ultra-sen abort

I Washington Post kan man lese et veldig trist, men samtidig interessant leserinnlegg. En kvinne forteller om hvordan hun gjennomførte en svært sen abort i uke 21+5, fordi fosteret hadde et alvorlig tilfelle av bilateral multicystisk dysplastisk nyresykdom. Ifølge legene var tilstanden 100% dødelig enten under svangerskapet eller kort tid etter fødsel, og kvinnen valgte abort for å spare babyen for lidelse. Situasjon innebar også en viss økt risiko for mors helse.

Robin Utz' historie gir oss for det første innblikk i de snubletrådene konservative amerikanske politikere har laget for å hindre kvinner i å ta abort. Disse er til dels forkledt som om det handlet om budsjetter/prioritering, eller kvalitetssikring av helsetjenesten, eller andre vikarierende motiver. Det er imidlertid åpenbart at det som stikker under er et forsøk på å gjøre abort vanskelig gjennomførbart, i en rettstilstand der Roe vs. Wade (enn så lenge) gjør abort legalt i USA.

For meg som lege er det rystende å lese hvordan en slik abortsøkende pasient blir behandlet, i en situasjon hvor hun befinner seg i en krise i svangerskapet, en livskrise. Det er mange krav som påligger oss helsepersonell, men et av de alle viktigste er at helsetjenesten skal være omsorgsfull. Det må også gjelde når pasientene ber om tjenester som enten er forbudt eller som strider mot våre faglige eller etiske grenser. "Omsorgsfull" betyr ikke at vi alltid kan/skal yte de tjenester pasienten ber oss om, men det sier noe om måten vi møter pasienten på.

I dette tilfellet er det politikerne i Missouri som har pålagt legene å behandle pasienten på en ikke-omsorgsfull måte. Jeg tenker at legene i et slikt tilfelle burde fulgt sin egen samvittighet, og nektet å være med på politikernes skitne triks. Det er sant at politikerne vedtar delstatens lover og regler (i dette tilfellet reguleringen av abortpraksisen), men samtidig er det ganske klart at delstatspolitikerne selv bryter med noe av poenget med gjeldende rett i USA; nemlig at abort skal være tillatt.

Dette illustrerer hvor lite kraft det egentlig ligger i dette at "alle må følge de lover og regler som gjelder", og "har vi blitt enige om noe, så må alle følge det". Lovgivning handler ikke om å utforske universets dypeste sannheter eller Gud bud til menneskene - det er like mye hestehandel, slurvete prosesser og skjulte agendaer. Jeg mener ikke da at det bør vært fritt fram å ignorere loven - men jeg mener at menneskenes samvittighet er et viktig korrektiv til de mer generelle lover vi styrer samfunnet etter.

Jeg leverte en personlig høringsuttalelse ifm. NOU'en fra Samvittighetsutvalget, der jeg bl.a. tok opp dette: At ikke bare kristne, abortskeptiske fastleger - men like mye liberale, venstreorienterte, liberale mennesker - bør kunne se verdien i at helsepersonell og andre offentlige ansatte lytter til sin samvittighet. Politikken er ikke så feilfri at vi gå ut fra at politikerne alltid har rett.

--------------------------------

Samtidig illustrerer Robin Utz et annet poeng: Nemlig gjennomføringen av en ultra-sen abort, tett opp mot den absolutte grensen for abort vi opererer med i Norge (uke 22+0). Hun poengterer at hun var "heldig" - for skulle hun abortert to dager senere måtte hun reist ut av delstaten - eller ut av Norge, om hun hadde vært norsk. Samtidig forteller hun at Missouri diskuterer å senke den absolutte abortgrensen til uke 20.

I Norge har vi nylig diskutert aborter etter uke 22, der særlig jordmødrene på OUS-Rikshospitalet fortalte sterke historier om hvordan det oppleves for den som rent fysisk skal utføre aborten.
Det er et tankekors, at de forsøkene på overtalelse som Robin Utz måtte utholde - brosjyrer som informerer henne om at hun skal terminere livet til et unikt menneskelig individ o.l. - faktisk et stykke på vei er et bilde på hvordan (mange av) jordmødrene opplevde denne typen aborter.

NOBAS-undersøkelsen viste oss at nordmenn tenker slik norsk abortlovgivning også bygger på, nemlig at fosterets verdi øker gradvis gjennom svangerskapet, og abort blir stadig mer problematisk fram til det (etter gjeldende lov) er nesten helt forbudt fra uke 22. Man kan spørre seg da - er det utelukkende "kristne abortmotstandere" som synes at man må sikre seg at kvinner som skal utføre en så ultra-sen abort må gjennom en ordentlig prosess, for å være helt sikker på at det er dette hun ønsker? At beslutningen må kvalitetssikres av helsepersonell?

Det er i mine øyne en vesensforskjell mellom abort i uke 9, av et svært tidlig foster helt ute av stand til overlevelse på egen hånd og uten kjennskap til fosterets individuelle egenskaper, og det å avbryte eksistensen til et foster som står på randen av å kunne overleve utenfor livmoren. Gitt svangerskapets iboende tidskurve - så er det ikke urimelig at det gjelder ulike regler på ulike stadier av svangerskapet.
Det bør Karin Andersen fra SV kunne være med på - men det samme gjelder jo også de "konservative kristne": Det er vanskelig å forstå at man behandler et befruktet eggs møte med spiralen på samme måte som man behandler et langt utviklet foster i uke 22.

-----------------------------

Robin Utz sin begrunnelse for senaborten var at hun ville spare babyen for lidelse. Jeg kjenner ikke babyens diagnose så veldig godt - men vi kjenner beskrivelsen av prognose og levedyktighet fra debatten om barn med trisomi 13 og 18 - de alvorligere kromosomavvikene som vi nødvendigvis oppdager dersom vi screener barn for trisomi 21 (Downs syndrom).

Min kollega Siri Fuglem Berg har her i Norge kastet søkelys på at norsk helsepersonell kan ha bygget sine anbefalinger på et for dystert bilde av disse to tilstandene (13 og 18) - de har blitt omtalt som "ikke forenlig med liv", samtidig som det vitterlig finnes eksempel på slike barn som overlever, og som ikke synes å ha uakseptabel lidelse. Man må spørre seg om våre prognoser har bygget på "selvoppfyllende profetier" (hvis man ikke gir babyen nødvendig medisinsk behandling, fordi man tror den kommer til å dø uansett, så vil man jo gjerne få rett i sin prognose....).

Dette er kompliserte medisinske spørsmål, men det er i hvert fall viktig å være litt kritisk til hvor sikre og bombastiske vi helsepersonell (og da særlig gynekologer og genetikere, i denne situasjonen) er når vi rådgir foreldre som får en slik beskjed om barnet.

----------------------

Sist, men ikke minst, er Robin Utz' innlegg tankevekkende i lys av debatten om den nederlandske "Groningen-protokollen". Avlivning av ikke-samtykke-kompetente mennesker (slik nyfødte er) er ikke tillatt i Nederland, men myndighetene godtar det likevel så sant legene følger en protokoll de selv har satt opp.

Kjernen i Utz' beslutning var at hun ville spare babyen for lidelse, gjennom å terminere fosteret. Det er tankevekkende at samme begrunnelse brukes for å avlive nyfødte babyer med store skader i Nederland, i tråd med denne Groningen-protokollen. Samtidig har bruken av protokollen gått ned i Nederland - fordi flere av disse barna nå oppdages under svangerskapet, og aborteres.

Jeg anser ikke abort (heller ikke etter uke 22) for å være drap på et levende menneske. Men det er verd å tenke over begrunnelsen til Robin Utz, og til nyfødtmedisinerne i Nederland, når man velger å avlive eller stanse veksten av et menneske eller et foster, som en slags barmhjertighetshandling.

To filosofer (!) tok i 2012 opp diskusjonen om det burde være tillatt med "after-birth abortions", i og for seg dette man gjør ved Groningen-protokollen. Det vakte voldsomt oppstandelse. Det er langt lettere å føle sympati med Robin Utz' sterke historie. Men hennes innlegg forteller oss at vi er i et vanskelig grenseland, der det finnes gode argumenter på begge sider.