Verdidebatt

Hvorfor filosofer trenger bakkekontakt

Det er forståelig at Anna Smajdor og Ole Martin Moen blir provosert av den skarpe kritikken jeg retter mot dem i innlegget «Hjernedødt om hjernedøde». Men de misforstår kritikken: Jeg anklager dem ikke for å være dårlige leger, men dårlige filosofer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Felles for deres argumentasjon er at den i og for seg er logisk oppbygd, slik at hvert argument henger logisk sammen med det forrige. Problemet er bare at de dels bygger på forenklede eller kontroversielle premisser – «når utgangspunktet er som galest…». Dels opptrer de ulogisk gjennom at de ved mange veiskiller velger ut kun ett spor videre, der det i virkeligheten er mange alternativer. De gjør valg som ikke nødvendigvis er det logiske førstevalg, uten at de redegjør for hvorfor de velger slik. Og til slutt mangler de den avgjørende testen som skiller meningsfull filosofi fra tankespinn: Det å betrakte det retoriske byggverket som helhet, og sjekke om det fortsatt henger sammen med virkeligheten.

I eksemplet med hjernedøde surrogati-mødre forutsetter Smajdor at de fleste mener «det er greit å bruke de dødes kropper­ for de levendes skyld». Det er delvis sant, men upresist. Når en person er død er det vi levende som råder over liket, og kan i prinsippet gjøre hva vi vil med det. Men gjennom tusenvis av år har vi mennesker pålagt oss klare begrensninger i hva vi tillater oss selv og andre å gjøre med avdøde kropper. Selv i moderne tid er det mange som har motforestillinger mot å la egen eller sine kjæres kropper brukes til organdonasjon – spesielt når dette går fra hypotetisk samtykke til grufull realitet. Det er ikke «greit» med organdonasjon, selv om vi juridisk og medisinsk-etisk har klassifisert det som akseptabelt, og de fleste av oss heldigvis anser det som en meningsfull ting når tragedien først har rammet.

Den andre påstanden er at «det er bra å lage barn». Ja, mulig det, eller – det kommer vel an på? Det er situasjoner hvor mange av oss mener det er galt å lage barn, f.eks. vil mange mene at det er galt av far og datter å lage barn sammen. Vi synes det er problematisk når kvinner med tungt rusmisbruk og redusert omsorgsevne lager barn, og mange stilte spørsmål ved om det var riktig av «Octomom» (som hadde seks små barn fra før) å sette åttlinger til verden.

Moen og Smajdors kollega Sara Vikesdal diskuterte på Verdibørsen nylig den filosofiske retningen anti-natalisme – om det er moralsk galt å sette barn til verden. Jeg kan bare snakke for meg selv – men i mine øyne er det å lage barn en iboende tendens i oss mennesker som er vanskelig å gi noen moralsk karakter. Jeg opplevde det som riktig for meg å få barn, men jeg mener ikke nødvendigvis at det var en moralsk riktig handling av den grunn. Jeg antar det finnes mange eksempler på barn satt til verden av så dårlige foreldre at det muligens kan ha vært moralsk feil å unnfange dem – gitt at man ikke var villig til å gi dem vilkårene for en god oppvekst og et godt liv.

Den tredje påstanden er at «helsevesenet bør redusere risiko for sykdom og død». Javel, greit – men ikke for enhver pris? Cubanske myndigheter møtte HIV/AIDS-epidemien med å sette alle nydiagnostiserte pasienter i karantene – slik man tidligere behandlet pasienter med lepra. Effektivt, kanskje – men er det verd det? Vi kan redusere sykdom og død dramatisk gjennom totalforbud mot alkohol i Norge (og investere massivt i kontrollsystemer for å hindre smugling og hjemmebrenning) – men er det riktig? Som premiss blir dette en banal framstilling av hva som er helsevesenets oppgave i samfunnet.

Smajdor og Moen hevder at det er deres oppgave som filosofer å stille ubehagelige spørsmål, og Smajdor har selv sagt at spørsmålet om hjernedøde surrogatmødre appellerer til «æsj-faktoren». Men min respons – og jeg vet at jeg har mange fagfolk med meg – er ikke «æsj». Jeg synes ikke det er ekkelt med hjernedøde kropper. Jeg synes ikke det er problematisk at filosofene tukler med naturen og tøyer etikkens grenser. Det som er ille er at de tukler med skillet mellom sant og usant, mulig og umulig. Det kan ha alvorlige konsekvenser for både medisinen og samfunnsdebatten. Det er ikke dette UiO bør bidra med i samfunnet.

I medisinen har vi et betydelig problem med pseudovitenskapelige miljøer, som driver liksom-medisinsk agitasjon knyttet til omstridte sykdomsbilder som f.eks. kronisk borreliose, kronisk tretthetssyndrom/ME, samt ikke minst vaksineskeptikerne. Utenfor medisinen har vi en utfordring med klimafornekterne. Og i USA sliter de nå med en president som fronter «alternative facts».  Vi som representerer Universitetet i Oslo har et ansvar for å opprettholde respekten for fakta. Science fiction-litteratur bør være tydelig merket som det.

Smajdor og Moen hevder jeg er «uinteressert i å sette etiske prinsipper på prøve». Det er rart å lese, all den tid jeg etter fattig evne har prøvd å bidra nettopp til å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter – det være seg etiske eller rent medisinsk-faglige. Det er ikke noe galt – det tvert i mot viktig og bra – med innspill fra filosofer og andre utenfor medisinen. Det er disse konkrete bidragene fra Smajdor og Moen jeg kritiserer, fordi de er virkelighetsfjerne.

Det er utallige viktige etiske utfordringer vi bør ta for oss i norsk medisin – og det norske storsamfunnet. Ved OUS har vi nylig innført en ny metode for utvelgelse av organdonorer, som har fått liten oppmerksomhet både fra medier og filosofer. De pårørendes rett til å påvirke beslutningen om organdonasjon er omstridt. Surrogati og eggdonasjon – med bruk av spill levende kvinner – er høyaktuelt. Grensene for hvor langt det er akseptabelt å gå, for å sette barn til verden, settes på prøve. Vi har mange alvorlige samtaler vi må ta – både vi i helsevesenet og alle vi i samfunnet vårt.

Først publisert i Vårt Land 10.3.2017. Se tidligere innlegg:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt