En annen religion

Den kjente Oslo-prosten Trond Bakkevig har i en debatt på min Facebook-side kalt det som skjer på Oslo Symposium for en "annen religion". Det tjener formodentlig ikke hans anseelse i den religionsvariant han her plasserer utenfor sidelinjen, at jeg (ateisten Levi Fragell) applauderer hans observasjon. Men saken er at jeg i lengre tid har båret på den samme konklusjon, både som engasjert ekskristen og religionshistoriker. Det blir stadig mer meningsløst å diskutere temaet kristen/ikke-kristen fordi avstanden mellom trosretninger med kristen merkelapp er større enn mellom mitt humanistiske livssyn og den lokale sjømannspresten jeg diskuterte med på toget til Madrid i forrige uke. (Jeg er i Spania). Selvsagt mener jeg at tro på ikke-dokumenterte overnaturlige hendelser og vesener er en avsporing for et sannhetssøkende menneske, men i vår samtale var "trosbevisene" ikke noe tema hverken for presten eller meg selv. Det var etikken som var det vesentlige, medmenneskelighet, likeverd, sannhet, ærlighet, innsatsvilje og samfunnsendring til menneskets beste.

Og så kommer jeg tilbake til iPaden min og møter en "kristen" verden som er like ekstrem for meg som de nakne hinduguruer jeg ble møtte på mine mange besøk som humanistleder i India eller hos åndemanere i Afrika. Her reklameres det for mirakelpredikanter, kristne maktpolitikere, krenkende diskrimineringsteologi, ekstatiske opplevelser, profetier. Det ER ikke den samme religion som den jeg var i positiv dialog med på togreisen.

Men er ikke mangfold i den religiøse verden et gode i det livssynsåpne samfunn? Selvsagt. Men fellesverdier må være endel av fundamentet i ethvert fellesskap. Og den evangelikale kristendomsvarianten er ofte mer opptatt av å fremme sære egenverdier enn fellesverdier. President Trumps samfunnsidealer kan bety egoistisk diskriminering, og bør ikke støttes hverken i Folkets Hus eller Spektrum. Barn bør ikke "møte" Jesus hverken hos Oase eller hos Hanvold. Kjønn, legning, gener og erotiske preferanser følger naturens egen lov, ikke predikantens. Det er forståelig at offentlige og andre politiske ledere ikke til enhver tid er oppdatert om de varianter av tro og praksis som nå finner nye plattformer på betong og nett, men jeg mener likevel det er klanderverdig at virksomheter som Oslo Symposium, Jan Hanvolds Visjon Norge, Oase og Jan-Aage Torps nettaktiviteter ikke blir neglisjert - og endog kritisk avvist- av normalt oppdaterte samfunnsaktører.