Jeg føler takknemlighet overfor de biskopene som på tross av at de selv har et såkalt "klassisk syn på ekteskapet", har støttet innføring av vigselsliturgi for likekjønnete.
De har signalisert respekt overfor de som tolker Bibelen annerledes enn de selv. De har godtatt at intet menneske har rett til å sette seg i Guds dommersete, - og derved tvinge andre til å leve i strid med sin egen overbevisning. De har forstått frustrasjonen og smerten de såkalt homoliberale prestene har måttet leve med tidligere, - da de måtte praktisere jobben sin etter andres overbevisning, - og stikk i strid med det de selv var overbevist om.
Å tvinges til å diskriminere og tråkke på andres menneskeverdighet, har vært en stor påkjenning for mange i kirken.
Reservasjonsrett.
Homoliberale kunne selvsagt valgt å melde seg ut av Dnk, slik noen homokonservative nå gjør eller truer med å gjøre. De homoliberale prestene hadde jo ikke reservasjonsrett slik at de i sin jobb kunne handle etter sin egen overbevisning, - slik de homokonservative prestene nå kan.
Mitt håp for Den norske kirkes profil er nå:
1. Inkludering av alle oss som har behov for nåde (både fra Gud og medmennersker).
2. Forkynning av nåde og likeverdighet for alle variantene innen det biologiske og mentale mangfoldet. - Ikke bare for de som betrakter seg selv og utvalgte venner som moralsk fortreffelige.
3. Forkynning av Gal. 5,1: "Til frihet har Kristus frigjort oss." Jeg tenker på frihet til å følge egen overbevisning, og frihet fra å tvinges til å følge andres overbevisning.
Disse to "frihetene" mener jeg det samlede bispekollegiet har ivaretatt på en forbilledlig måte. Det fortjener de alle takk for!