Lars Gilberg
Når man trenger ambulanse, er det avgjørende at den ikke er for langt unna. Men det er også viktig at sjåføren ikke er på ferie.
Slik kan man forenkle argumentasjonen for og mot kommunale sammenslåinger.
94 norske kommuner skal nå frivillig fusjonere slik at de blir 39. I tillegg blir 13 kommuner tvangsgiftet med naboen.
Man kan framføre så mange fornuftige argumenter man vil, men tvangsekteskap har likevel den egenskapen at de sjelden får kjærligheten til å blomstre.
Bittert tema
Jeg opplevde dette da jeg vokste opp på lille Ytterøy i Trøndelag for femti år siden. I over hundre år var øya en egen kommune, næringslivet blomstret og innbyggertallet var oppe i 1.500.
Men i 1964 ble øya fusjonert inn i Levanger kommune. Da var folketallet allerede halvert. Og utviklingen har fortsatt. En skole og en butikk er forsvunnet, mange gårdsbruk er slått sammen og det bor ikke lenger mer enn 500 mennesker på øya.
Tapet av selvråderetten var et bittert tema blant de voksne i hele oppveksten. Hver gang noe var galt, ble det klaget på papirflytterne en ferjereise unna. Og selvfølgelig på de virkelighetsfjerne «politikeran nerri Oslo».
Gjengroing
Forakten for sentralmakten handler både om de tjenestene man blir fratatt og om den fjernstyringen man blir utsatt for. Jo lenger avstand til de som bestemmer, jo lettere får man følelsen av at de ikke aner hva de driver med.
Som når Stortinget bestemmer at vi skal ha ulv der hvor bønder slipper husdyr på beite. Eller at lokalsykehusene skal slås sammen. At postkontorene skal legges ned. Og banken.
På bygda der jeg vokste opp var det ingen ulver, men det forhindret ikke at den konsekvent ble omtalt som et udyr. Det gikk et klart skille mellom dyr og udyr, slik man skilte mellom gress og ugress, brukelig og ubrukelig, ting og uting, moral og umoral.
Alle disse u-ordene havnet i samme kategori: De handlet om krigen man hele tiden førte for at den teigen man dyrket ikke skulle gro igjen.
Diktatur
Leka i Nord-Trøndelag er en av kommunene som nå skal tvangsgiftes med Vikna, Nærøy og Bindal. Motstanden blant de 580 innbyggerne er stor.
Presten, banken og posten har allerede forsvunnet fra Leka, forteller Ole Kristian Holand til VG.
Han har vært lensmann på øya i 36 år. Og han står for tur:
«Lensmannen og legen er bærebjelkene i lokalsamfunnet vårt. Nå trues begge av at kommunen skal legges ned. Mister de to jobben, kan et helt samfunn forsvinne», sier ordfører Per-Helge Johansen til VG. Han betegner tvangsbruken som et diktatur.
Galskap. På en øy litt lenger nord sier ordføreren det stikk motsatte. På Loppa i Finnmark er Steinar Halvorsen fra Høyre skuffet over å ikke bli tvangsgiftet med Alta.
«Det er rett og slett galskap for Loppa å stå alene. Vi har én person i barnevernet. Når vedkommende har ferie, så er barnevernet i realiteten nedlagt», sier Halvorsen til Aftenposten.
Han regner ikke med å bli gjenvalgt som ordfører av de 971 innbyggerne på øya i Lopphavet. Et stort flertall av dem ønsker ikke å styres av byråkratene inne i Alta.
En uting
Samtidig som den nåværende regjeringen slår sammen norske kommuner med tvang, vil de også tvangsflytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. For eksempel skal museumsavdelingen ved Norsk Kulturråd flyttes fra hovedstaden til Bodø.
Av de 160.000 statlige arbeidsplassene i Norge befinner 45.000 seg i Oslo. Erna Solbergs regjering vil nå flytte 630 arbeidsplasser ut i distriktene, og dette har fått Finansavisens redaktør Trygve Hegnar til å reagere:
«Tvangsflytting av mennesker som er godt forankret i jobb, sosiale miljøer og familier er en uting», fastslo han i en lederartikkel i forrige uke.
For en gangs skyld er altså Hegnar og bøndene i distriktene enige både i sak og i uttrykksform: Tvang er en uting.
Motvilje
Tvang som virkemiddel har en lei tendens til å skape motvilje og hat. Derfor er det lite egnet for å skape enheter som fungerer.
Størrelsen på norske kommuner handler om både følelser og fornuft. De som overser følelsene, kan fort miste muligheten til å snakke til fornuften.
Ambulansen er et bra bilde på dette: Når man venter på at den skal komme, er situasjonen nesten alltid så akutt at man føler at man venter for lenge.
Sånn sett symboliserer ventingen på denne bilen den følelsen veldig mange har:
At uansett hvor langt unna beslutningstakerne sitter, så er de for langt unna.
Først publisert i Vårt Land, 1. mars 2017.
må mer på dagsorden. Å ha omsorg for seg selv og vite sine rettigheter er en viktig del av det å være menneske. Hvis man tenker at rettigheter innebærer å plage andre, så må man vite at det er andre sin jobb-å ivareta dine behov. Går man for lenge kan skaden bli uopprettelig.
Å kvitte seg med uvaner handler ofte om følelser (skam, skyld) kontra fornuft. Tvang er et dårlig utgangspunkt for utvikling. Overbevisning ved kunnskap er den beste. Å vokse som menneske innebærer gjerne endring. Tenk at noen flytter mange mil fra hjemstedet for å aldri vende tilbake. Det finnes ikke jobber overalt. De som aldri har bodd mer enn 20 kilometer unna hjemstedet vet ingen ting om de andre. Man kan bli snever og intolerant av mindre. Å sette seg inn i andre sine livskår, bo steder der ingen kunne tru, løpe ned trappen i blokken og vandre langs jordene gjør noe med helhetsinntrykket. Det utvides mot horisonten.
Leka i Nord-Trøndelag er en av kommunene som nå skal tvangsgiftes med Vikna, Nærøy og Bindal. Motstanden blant de 580 innbyggerne er stor.
Presten, banken og posten har allerede forsvunnet fra Leka, forteller Ole Kristian Holand til VG.
Akkurat det siterte er en av bærebjelkene i kommunesammenslåingen; folket har flyttet først. Nå er det bare en kjerne igjen og de forlanger å bli betjent på samme måte som den gang de var mange og en økonomisk bærekraftig enhet. Naturligvis er det feil å opprettholde en slik politikk.
Min far var nest eldste sønn, ergo ingen odel på han. Han måtte flytte inn til byen for å skape en inntekt. Min mor kunne heller ikke bli gående hjemme i morens butikk som pike til evig tid. Skulle hun få et selvstendig liv med penger mellom hendene måtte hun ta samme vei som min far. Disse betegner hele utviklingen i Norge i mange tiår. Da jeg vokste opp ble det skapt et inntrykk av nordmenn at vi var et folkeslag av innlandsbeboere som flyttet til byen. Egentlig var det ikke annet enn en naturlig utvikling av at det ikke lenger fantes levebrød på bygdene til barneflokkene som ikke hadde odel, og at det åpnet seg muligheter for å studere i byene. Folk benyttet seg av disse mulighetene og ble naturligvis boende. Det er grenser for hvor mange filosofilærere det er behov for i Ytterøy, Leka og Grip.
Slik som "hainn" alltid var været det gikk an å skylde på for at det ikke ble noen fisk i dag, ble byråkratene på andre siden av fjorden gode å ha når noe gikk på tverke i det praktiske hverdagslivet. Jeg tror vi alltid har eksternalisert våre problemer for å gjøre dem mulig å leve med. Alle vet at gjøkene inne på fastlandet ikke er til å stole på i noe henseende.
Men det er en morsom vri i dette; en mann i Osen kan godt bli ansatt som sosialsjef i Roan. Og man kan opprette interkommunale selskap for å løse felles problemer. Da har politikerne kontroll på det som skjer og kan tilby tjenester de ikke lenger klarer på egen hånd. Men disse selskapene er utenfor direkte demokratisk kontroll. Større kommuner vil få slutt på dette ved at selskapene kommer inn under kontroll av ett bystyre og man ansvarliggjøres overfor ett sett velgere. I tillegg er det interkommunale samarbeidsorganer så vi er slett ikke fremmed for at de borti nabokommunen kanskje ikke bare består av gjøker likevel.
Så her sitter vi. Vi har sakte men sikkert skapt en utvikling som nødvendigvis måtte ende der vi er i dag, men hvor vi nå burde ta konsekvensene og organisere oss mer i tråd med de faktiske forhold. Vi vet at det ikke er alle kommuner som klarer å skaffe seg kvalifisert kompetanse til de fremste oppgavene, og vi vet at det i noen sammenhenger er for tette forhold mellom styrende og styrte. Til sist handler kommunereformen om å ta konsekvensene av våre egne handlinger og det samfunn vi har skapt fremfor å opprettholde en dyr struktur som mer og mer vil ligne en potemkinkulisse.
Kjempebra kommentar, Njål. Reformen vil bli et gode på sikt, og den bør egentlig kraftig forsterkes.
