Hvor langt unna er du?

Slik kan man forenkle ­argumentasjonen for og mot kommunale sammenslåinger.

94 norske kommuner skal nå frivillig fusjonere slik at de blir 39. I tillegg blir 13 kommuner tvangsgiftet med naboen.

Man kan framføre så mange fornuftige argumenter man vil, men tvangsekteskap har likevel den egenskapen at de sjelden får kjærligheten til å blomstre.

Bittert tema

Jeg opplevde dette da jeg vokste opp på lille Ytterøy i Trøndelag for femti år siden. I over hundre år var øya en egen kommune, næringslivet blomstret og innbyggertallet var oppe i 1.500.

Men i 1964 ble øya fusjonert inn i Levanger kommune. Da var folketallet allerede halvert. Og utviklingen har fortsatt. En skole og en butikk er forsvunnet, mang­e gårdsbruk er slått sammen og det bor ikke lenger mer enn 500 mennesker på øya.

Tapet av selvråderetten var et bittert tema blant de voksne i hele oppveksten. Hver gang noe var galt, ble det klaget på papirflytterne en ferjereise unna. Og selvfølgelig på de virkelighetsfjerne «politikeran nerri Oslo».

Gjengroing

Forakten for ­sentralmakten handler både om de tjenestene man blir fratatt og om den fjernstyringen man blir utsatt for. Jo lenger avstand til de som bestemmer, jo lettere får man følelsen av at de ikke aner hva de driver med.

Som når Stortinget bestemmer at vi skal ha ulv der hvor bønder slipper husdyr på beite. E­ller at lokalsykehusene skal slås sammen. At postkontorene skal legges ned. Og banken.

På bygda der jeg vokste opp var det ingen ulver, men det forhindret ikke at den konsekvent ble omtalt som et udyr. Det gikk et klart skille mellom dyr og udyr, slik man skilte mellom gress og ugress, brukelig og ubrukelig, ting og uting, moral og umoral.

Alle disse u-ordene havnet i samme kategori: De handlet om krigen man hele tiden førte for at den teigen man dyrket ikke skulle gro igjen.

Diktatur 

Leka i Nord-Trøndelag er en av kommunene som nå skal tvangsgiftes med Vikna, Nærøy og Bindal. Motstanden blant de 580 innbyggerne er stor.

Presten, banken og posten har allerede forsvunnet fra Leka, forteller Ole Kristian Holand til VG.

Han har vært lensmann på øya i 36 år. Og han står for tur:

«Lensmannen og legen er bære­bjelkene i lokalsamfunnet vårt. Nå trues begge av at kommunen skal legges ned. Mister de to jobben, kan et helt samfunn forsvinne», sier ordfører Per-Helge Johansen til VG. Han betegner tvangsbruken som et diktatur.

Galskap. På en øy litt lenger nord sier ordføreren det stikk motsatte. På Loppa i Finnmark er Steinar Halvorsen fra Høyre skuffet over å ikke bli tvangsgiftet med Alta.

«Det er rett og slett galskap for Loppa å stå alene. Vi har én person i barnevernet. Når vedkommende har ferie, så er barne­vernet i realiteten nedlagt», sier Halvorsen til Aftenposten.

Han regner ikke med å bli 
gjenvalgt som ordfører av de 
971 innbyggerne på øya i Lopp­havet. Et stort flertall av dem ­ønsker ikke å styres av byråkratene inne i Alta.

En uting

Samtidig som den nåværende regjeringen slår sammen norske kommuner med tvang, vil de også tvangsflytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. For eksempel skal museums­avdelingen ved Norsk Kulturråd flyttes fra hovedstaden til Bodø.

Av de 160.000 statlige arbeidsplassene i Norge befinner 45.000 seg i Oslo. Erna Solbergs regjering vil nå flytte 630 arbeidsplasser ut i distriktene, og dette har fått Finansavisens redaktør Trygve Hegnar til å reagere:

«Tvangsflytting av mennesker som er godt forankret i jobb, sosiale miljøer og familier er en uting», fastslo han i en leder­artikkel i forrige uke.

For en gangs skyld er altså Hegnar og bøndene i distriktene enige både i sak og i uttrykksform: Tvang er en uting.

Motvilje

Tvang som virkemiddel har en lei tendens til å skape motvilje og hat. Derfor er det lite egnet for å skape enheter som fungerer.

Størrelsen på norske kommuner handler om både følelser og fornuft. De som overser føl­elsene, kan fort miste muligheten til å snakke til fornuften.

Ambulansen er et bra bilde på dette: Når man venter på at den skal komme, er situasjonen nesten alltid så akutt at man føler at man venter for lenge.

Sånn sett symboliserer ventingen på denne bilen den følelsen veldig mange har:

At uansett hvor langt unna ­beslutningstakerne sitter, så er de for langt unna.

Først publisert i Vårt Land, 1. mars 2017.