Njål Kristiansen

160

Å dele sin mat med sulten bror

Vi lar store ressurser gå til spille mens andre sulter.

Publisert: 11. feb 2017

NRK1 ved Forbrukerinspektørene har satt fokus på kasting av livdyr i Norge. I dagens verden må dette være en ressurs det går an å utnytte vesentlig bedre.

Jeg kan tenke meg en organisering av mottak av slike dyr hvor de forberedes til utnyttelse som ressurser for mennesker som lever med sult. I Norge kan slakterier pålegges å behandle slaktene som mat og så bør det skapes et regelverk som gjør at dyrene blir satt inn i matproduksjon. Jeg skal ikke utgi meg for å være noen kløpper i hvordan dette skal skje i praksis, men både høner og geiter er populære matvarer i den tredje verden. En farbar vei kan være å flå og preparere slaktene for videre foredling til mat i produksjonsanlegg her hjemme. En annen tanke er om de kan konserveres og sendes til områder som trenger mat i større mengder i perioder, slik som i dag hvor det er en ny matkrise i Østafrika. Dagens rapporter går ut på at 11 mio mennesker der er uten tilstrekkelige forsyninger i overskuelig tid.

Når man lager kriseproviant for å sende til fx jordskjelvområder lager man kanskje mel eller kuber av råvaren slik at det bare er å tilsette vann før bruk. Det er interessant å vite om en slik prosess er mulig for overskuddsslakt fra Norge. Fisk selges som proteinpulver som tilsetning i et ellers skrantende kosthold ved slike kriser. Tørrfisklagrene i Norge har av og til vært gode ressurser for slik produksjon. Det er sikkert mulig å skape produksjonsprosesser som ivaretar kvaliteten i slaktet på tilstrekkelig vis.

Siden både høns og geiter er kjente artikler i store deler av Afrika og Midtøsten burde det være mulig å omsette disse til nødproviant for de mange trengende uten de store motforestillinger. Mye kjøtt slaktes allerede i modifiserte halalformer i Norge så det argumentet burde lett falle. For høns gjelder ikke den samme strikte praksis som ved små- og storfe.

Antagelig er det mulig å frakte hele skrotter til varmere strøk for utdeling gjennom hjelpeorganisasjoner. Fra Botswana foregår en utstrakt kjøtteksport, så det finnes konserveringsmetoder som er gangbare også i Afrika.

I noen områder vil det kun være snakk om nødstedte som trenger nødhjelp i form av gaver. Andre steder kan det tenkes at forholdene er bedre slik at hjelpeorganisasjonen kan ta betalt for sitt. Det vil være behov for store mengder mathjelp i fasen med å bygge opp Irak, Syria og Libya, samtidig som mange trengende sitter låst i Libanon og Jordan. Har man bare tilstrekkelig med varer i utgangspunktet kan man til og med bidra med billige varer i land som avgir flyktninger i Afrika, og dermed dempe presset på Vesten ved å gi mathjelp på stedet.

I tillegg har vi altså de stadig tilbakevendende sultkatastrofene ulike steder. Det er med andre ord ingen grunn til å kaste brukbare råvarer i Norge så lenge det kan finnes områder å anvende ressursene på andre steder.

Hvordan kan man få dette til? Vi har et bistandsdepartement. Vi har hjelpeorganisasjoner. Vi har et landbruksdepartement. Jeg vil tro at man ved å bruke sine gode samarbeidsforbindelser kan klare å organisere prosessen fra jord til bord. Trenger man penger kan man gjøre en deal over bruken av bistandsmidler med organisasjonene som er aktive i de ulike områdene. Landbruksdepartementet forutsettes å bidra overfor landbruksorganisasjonene for å få korrekt behandling av råvarene slik at de kommer til nytte. Detaljene kommer nok på plass etter hvert som man setter seg i gang. Vår ekspertise som et høyt utviklet land må kunne omsettes til ekspertise for å bistå i dårligere stilte områder også. 

Tidvis har Norge skjevproduksjon av forskjellige andre kjøttvarianter også, slik som at det akkurat nå finnes en del lam på lager. I andre tider har det vært svin, helt i de siste år og tidligere har det til og med vært laks, men akkurat sistnevnte er neppe særlig aktuelt med dagens laksepriser. Likevel, et organisert apparat rundt overskuddsmat kan være en nyttig instans for å strømlinjeforme overskudd til noe nyttig fremfor at det går til avfall og tap. Så lenge det finnes sult og nød bør det være i strid med vår etikk å ikke ta alle ressurser i bruk for å fordele slik at alle kan spise når varene først foreligger. 

4 liker  
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Gi oss i dag vårt daglige brød

Publisert over 4 år siden

...og gi oss mette vilje til å fjerne det sløret som svekker at øyne ser og ører som lytter. 

I det rike vesten er det flere som ikke bare rives med av en fattigdomsnostalgi, men skjemmes av en absurd romantisering av medmenneskers tragiske livsskjebner. Problemet er ikke akkurat matmangel; flere bruker masser av penger på slanking. Videre kjøper unge ferdig nedslitte og hullete bukser, og det finnes sågar turistreiser til krigsområder (!).

Vi gjør m.a.o. akkurat det samme som den rike mannen i forhold til Lasarus. Han var verken slemmere eller mer ond enn oss andre: Han benyttet seg bare av sine selvfølgelige borgerlige og sosiale rettigheter i samfunnet og viste til hva ”man” gjør når man befinner seg i hans overflodsposisjon. Hans eventuelle bønn om "daglig brød" var vel sannsynligvis ikke den han la aller mest i? Alle andre i tilsvarende posisjon gjorde jo for øvrig det samme som ham. Og derfor så heller ikke han mennesket Lasarus som befant seg bak muren og utenfor synsvidde.

Når noen her hos oss mener å lide nød, så ser andre utenfra på dette bare som en beskjeden standardsenkning. Som dog ennå ligger høyt over det flesteparten ellers i verden kan drømme om. Og apropos: Når Gud i dag ikke ser ut til å bedrive noe brødunder, så kan det være fordi Han nå mener å ha de mette og velfødde sine sterke hender til å fordele av overskuddet som allerede foreligger: Kurvene er mer enn fulle... Gud har lenge vært så raus at det finnes mer enn nok til alle. Gud advarer for øvrig langt, langt (!) sterkere og oftere mot mammons forblindelser og det å overse sin sultne og lidende søster og bror enn f.eks. dette med seksualmoral.

Til slutt: Skulle alle i verden ha samme forbruk som de fleste i verdens rike land ville vi trenge mellom 2,5 og 4 jordkloder for at alle skal få det noen lunde likt.

 

5 liker  
Kommentar #2

Bjørn Bråtveit

3 innlegg  126 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Vi lar store ressurser gå til spille mens andre sulter.

Det er en stor sannhet, men kanskje ikke så stor villighet til å diskutere dette på Verdidebatt. Heller ikke vil du oppleve et ras av menneske som er villige til å erkjenne dette, og stå frem og si at dette skal vi gjøre noe med i våre liv. Da er det enklere og mer bekvemt å diskutere spissfindigheter g millimeterforflyttninger på diverse teologiske uenigheter.

Vi må og være åpne på hvilke ressurser vi lar gå til spille, og hvordan vi kunne omdisponere på matfatet vårt. Slik at det blir mat til alle, på vår felles jordklode.

Slik jeg har forstått det, så er det høner som er ferdige som verpehøns, som bare blir destruert. De har oppfylt sin misjon, gitt oss egg til diverse formål. Er ikke lenger produktive nok, og må gi stafettpinnen videre til de unge. Høna er selvsagt ikke for gammel eller for dårlig til å bli en utmerket middag. Men det spørs om veien fra kylling, til verpehøns, og så til slutt som middag, er rett og eneste måte å utnytte ressursene på. Kylligproduksjon og verpehøns, får all sin mat gjennom kraftfor, basert på korn og soya. Råvarer som brukt direkte til menneskeføde, ville mette flere munner, enn å ta omveien gjennom egg og kjøtt. Nå tar jeg ikke til orde for hardcore veganer diett, men kanske en halvering av vårt egg og kjøttforbruk.

Geitekillinger blir tatt av dage rett etter fødsel pga feil kjønn. Det er bare de som kan brukes til melkeproduksjon, som får leve + et fåtall av bukkene som trengs til bedekking. Melken som bukkekillingene ville brukt av sin mor for å vokse opp, er mer verd som litervare til meieri. Enn som kjøttvekt på slakteklar kje til høsten. Geita får også kraftfor, men utnytter beiteressurser på en utmerket måte, så regnskapet blir ikke likt. Og det får heller noen på Ås uttale seg om. Men her også er det korn og soya som tar omveien gjennom geitas tarm, for å bli menneskeføde. Og det er berettiget å stille spørsmål med om geita, og alle andre husdyr i Norge, trenger all det kraftforet vi forer de med.

Jeg mener at det viktigste spørsmål å stille, i debatten om vår unnlatelsessynd ovenfor de som sulter. Er ikke om vi kaster høner ( det er selvsagt ille nok ), men om vårt store kjøttforbruk. Som krever for, som kunne bli brukt direkte som menneskeføde.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Bjørn Bråtveit. Gå til den siterte teksten.

Det er en stor sannhet, men kanskje ikke så stor villighet til å diskutere dette på Verdidebatt. Heller ikke vil du oppleve et ras av menneske som er villige til å erkjenne dette, og stå frem og si at dette skal vi gjøre noe med i våre liv. Da er det enklere og mer bekvemt å diskutere spissfindigheter g millimeterforflyttninger på diverse teologiske uenigheter.

Vi må og være åpne på hvilke ressurser vi lar gå til spille, og hvordan vi kunne omdisponere på matfatet vårt. Slik at det blir mat til alle, på vår felles jordklode.

Jeg er grunnleggende enig i alt du skriver i denne kommentaren. Det er også slik dessverre at de aller fleste debattanter tar for seg overfladiske emner det er lett å lage halloi omkring. 

Da jeg skrev innlegget tenkte jeg mest på at vi kaster spiselig mat. Gamle høner er ikke nødvendigvis det mest tiltrekkende som salgsvare i butikkene, men vi snakker likevel ikke om så gamle høner at de ikke kan brukes videre i produksjonsprosessen. Det samme med geitkillinger. Er maten først blitt til bør den benyttes i næringskjeden så den kommer menneskene tilgode. 

Jeg er selvsagt enig i at vi må utvikle produksjonsprosesser som er bærekraftige og miljøvennlige. Skikkelig miljøvern forutsetter at hele produksjonsprosessen er slik at den produserer minst mulig avfall. Dette gjelder i enda større grad ulike industriprodukter som fx elektronikk og biler. Mye er gjort i Kinas kullkraftverk for at de skal bli de reneste i verden, og politikken som ligger til grunn for at hele prosessene gjøres miljøvennlige tror jeg er det som må til for at velferd skal kunne fordeles folkene imellom, særlig de som enda ikke har fått smake den velferd vi har i Vesten. La det derfor ikke være noen motsetning mellom de ulike sidene av av produksjons- og konsumkjeden. Vi må produsere så rent som vi hele tiden klarer, og vi må ta vare på resultatet som best vi kan til optimal utnyttelse. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere