La oss tåle hverandre

(Innlegget ble opprinnelig skrevet for og postet på min Facebookside 30.01.2017.)

En del av mine Fb-venner vil antakelig være helt uenige. Det er greit. Prester som vil avstå fra å vie likekjønnede får lov til det. Det er også greit, og det må jeg respektere. La oss bare tåle hverandre.

Det som ikke er greit, er at du dømmer. Påstår at DU har den hele og fulle sannheten. Med boka i hånd. Du forsøker å kjøre over meg med det ene ordet etter det andre. Noen ganger overhører jeg. Ofte er det smertefullt. Men jeg kjenner Ordet.

Det du ikke skjønner er at min overbevisning er total. Kjærligheten har kommet meg i møte. Det er ikke bare din ånd, det er også min. Jeg er meg, endelig hel. Jeg er tålt. Elsket. La da oss tåle hverandre.

Jeg er ikke så sikker på at jeg ønsker å gifte meg i kirken. Mitt syn på ekteskap tilsier ikke at det trenger å være en religiøs seremoni, og Guds velsignelse kan man be om når som helst. Min kirkebakgrunn er dessuten fra langt mer konservative kretser enn Den norske kirke, i slike hvor man fortsatt tror at seksuell orientering kan endres. Min er visstnok feil.

Det er imidlertid stor forskjell på det å velge bort å gifte seg i kirken, og det å ikke være velkommen til å få gjøre det. Ikke ha et valg. Som om jeg er et annenrangs menneske, en annenrangs troende.

Skeive har gjennom lange vonde år kjempet for sine rettigheter i kirken. Som likeverdige mennesker og som troende. Jeg applauderer alle som har gått foran og har stått i bresjen, som har snakket høyt, tålt og utholdt.

I dag er dagen hvor vi tåler og utholder litt ekstra. Som en venn skrev: “Dette er dagen da alle de åpne og inkluderende innleggene varmet, og hvor de andre fór litt ubemerkelig forbi. Dette er dagen for å feire kjærligheten, så får andre ta seg av smerten."

Gratulerer med dagen, og hurra for kjærligheten!