Skal det nå bli lett å få norsk statsborgerskap men vanskelig å miste det?

For de av oss som er opptatt av konsekvens, rettssikkerhet og likebehandling er det ganske vanskelig å forstå at våre politikere nå har så høy tillit til UDI at de er tiltrodd å gi innvandrere norsk statsborgerskap, men man har samtidig så stor mistillit til UDIs integritet, upartiskhet og evne til å vurdere bevis, at man vil frata dem retten til også å trekke tilbake de statsborgerskapene de oppdager at de feilaktig har tildelt.

Hvordan rimer dette med det mange politikere som nå hevder at et norsk statsborgerskap bør henge høyt og ikke anses som noe man lettvint kan oppnå eller miste? Det er åpenbart at vi nå kommer i en situasjon, der politikerne egentlig ikke har tillit til den institusjonen som tildeler innvandrere norsk statsborgerskap.

Men det er altså ikke så nøye. Man kan ikke trekke noen annen konklusjon enn at disse politikerne mener at et norsk statsborgerskap kan tildeles av en institusjon de egentlig ikke har tillit til.

I mine øyne burde det eneste riktige være at den samme instansen som tildeler et statsborgerskap også har myndighet til å trekke det tilbake. Om det vedtas at kun domstolene kan tilbakekalle statsborgerskap, bør også alle saker som vedrører tildeling av statsborgerskap føres for domsolen. I mine øyne er det det eneste konsekvente og rettslig sett riktige.

Slik det er nå, sitter mange av oss igjen med en følelse av at tildelingen av statsborgerskap er en relativt sett mer ubetylig og lite betydningsfull ting, mens det å miste det er langt mer alvorlig.

En eneste sak, med store oppslag i mediene og en storm av raseri, har fått politikerne til å handle i panikk. Det oppsiktsvekkende er at denne saken fremdeles verserer for retten og ikke har fått sin avgjørelse. Helt uten å diskutere gjennom eller drøfte sakens meget alvorlige prinsipielle karakter insisterer flertallet på å vedta en helt ny lovgivning. Burde man ikke, i stedet for å trekke en eventuell forhastet konklusjon nærmest i ekspressfart, ha lagt opp til en prinsipiell drøfting i Stortinget, der alle sider av saken kunne belyses og gjennomdiskuteres, før man fattet en impulsiv hastebestemmelse? Det er sjelden noe klokt å fatte avgjørelser i øyeblikkets følelsesopprør uten å ha tenkt gjennom alle eventuelle konsekvenser av et vedtak.

Er det noe som kjennetegner våre politikere, etter min mening, så er det dessverre at de sjelden makter å overskue de fulle konsekvensens av sine vedtak. Først når lovene blir satt ut i livet, oppdager de alle de utilsiktede konsekvensene som de ikke hadde rukket å tenke gjennom.

Jeg vil personlig kalle de siste ukenes hendelser på dette området som panikkartet populisme og korttenkthet.

Hvorfor haster det så fryktelig å få dette på plass så og si over natten? Kunne man i alle fall ikke vente til domstolen har fattet sitt vedtak i den aktuelle saken? Hva om domstolen faktisk gir UDI medhold? Vil ikke det tyde på at UDIs saksbehandling ikke er så lettvint og useriøs som det mange nå hevder?

Men vi vet altså ennå ikke utfallet av den dagsaktuelle saken. Men om avgjørelsen går mot UDIs avgjørelse, vil også det kunne ha stor betydning for hvordan UDI i fremtiden ville ha behandlet fremtidige saker. Men den muligheten for UDI til en justering av sin praksis blir nå borte før retten har fått sagt et eneste ord om saken.

Sverre Avnskog