Verdidebatt

Derfor bør Norge bli en del av NATOs rakettforsvar Del 2

I realiteten har Norge allerede vært en del av arbeidet med NATOs rakettforsvar i snart 20 år. Det er ingen grunn til å trekke seg ut nå. Tvert i mot har dette vært en helt riktig stratetgisk vurdering, selv om Stortinget enda ikke formelt har gitt sin tilslutning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I mitt første innlegg om NATOs rakettforsvar, begrunnet jeg hvordan geopolitiske forhold, som utviklingen i Russland over tid, er en meget god grunn til at Norge bør være en del av NATOs rakettforsvar.

I Del 2 går jeg nærmere inn på andre grunner til at Norge fortsatt bør være en del NATOs rakettforsvar.

Første kapittel i historien om rakettforsvar går tilbake til da USAs daværende president Ronald Reagan lanserte det kontroversielle «Stjernekrigsprogrammet» i 1983. Programmet er også kjent som SDI - det strategiske forsvarsinitiativet.

Etter terrorangrepet på Twin Towers, sa USAs daværende president George W. Bush opp ABM-avtalen som Sovjetunionen og USA hadde signert i 1972. ABM står for «Anti Ballistic Missile». Denne avtalen forbød utplassering av rakettforsvar på land, til sjøs og i verdensrommet. President Bush ga deretter startsignalet for en stor satsing som siden 2002 har kostet USA og mange andre land et stort antall milliarder dollar.

USA begrunnet blant annet termineringen av ABM-avtalen slik: «De viktigste av de nye truslene er masseødeleggelsesvåpen og angrep med disse fra terrorister og røverstater. Flere slike stater skaffer seg raketter med stadig større rekkevidde for å drive utpressing og sette USA, dets venner og allierte under press. USA må forsvare eget land, sine styrker, venner og allierte mot slike trusler».

Den aller viktigste grunnen til at Norge bør være en del av NATOs og USAs rakettforsvar, er likevel at Norge allerede i mange år har vært aktiv deltaker og bidragsyter i arbeidet med utbygging av rakettskjold.

Det første norske bidraget til USAs rakettforsvar var plattformen «Moss Sirius» som Moss Maritime ved hjelp av et konsortium av norske investorer i 2002 fikk bygget på verftet i Vyborg i Russland. Plattformen ble solgt til Boeing, utrustet med en kraftig radar og gjort operativ i Beringhavet utenfor Alaska. Boeing hadde på samme tid fått i oppdrag av Missile Defense Agency (MDA) å utvikle en sjøbasert radar på en plattform. Saken var meget ømfintlig, siden USA nettopp hadde sagt opp ABM-avtalen. Dette var avgjørelse som den gangen omstridt i Norge. Her var den rådende politiske holdningen at alle hadde alt å tjene på at ABM-avtalen ble beholdt.

Det ble derfor gått svært stille i dørene da «Moss Sirius» med hjelp fra Forsvarsdepartementet og daværende statssekretær Gunnar Heløe ble solgt til USA. Forsvarsdepartementet sørget like fullt for at Boeing fikk godkjent kjøpet av plattformen som gjenkjøp eller gjenytelse for Norges kjøp av nye fregatter bygget i Spania. Politisk ledelse i Forsvarsdepartementet var fullt ut informert, men holdt kortene meget tett til brystet. Daværende statsminister Bondevik benektet for eksempel kjennskap til saken på spørsmål fra Bergens Tidende.

Norges daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold hadde som kjent et nært forhold til USAs daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld. Materielldirektør Leif Lindbäck skrev i et brev til USA som er journalført i september 2002: «Vi refererer til tidligere kommunikasjon mellom representantene for våre to regjeringer vedrørende bidrag fra norske selskaper til Deres nasjonale program for rakettforsvar». Lindbäck uttrykte i brevet glede over at Boeing hadde signert en avtale om å bruke den nybygde norske plattformen «Moss Sirius» i rakettforsvaret.

Den positive norske holdningen til rakettforsvar ble opprettholdt under den rød-grønne regjeringen da Anne-Grete Strøm-Erichsen var forsvarsminister. Offisielt var Norge den gangen mot rakettforsvar. Den rød-grønne regjeringen hadde i Soria-Moria erklæringen forpliktet seg til å jobbe mot etableringen av rakettforsvar. Den rød-grønne regjeringen forpliktet seg likevel til å bidra til at NATO kom i gang med å bygge et mindre omfattende forsvar mot raketter. Allerede da ble det satt av 75 millioner kroner til arbeidet med NATOs rakettforsvar. I en stortingsmelding om Nato-samarbeidet fra 2006 beskrives NATOs rakettforsvar som et «aktivt lagdelt kortdistanserakettforsvar, som òg er eit stort steg i retning av å verne utplasserte NATO-styrkar betre». Kortdistanserakettforsvaret» NATO den gangen satte i gang med å bygge ut, har siden blitt operativt og kraftig forsterket. De 26 NATO-landene bevilget allerede den gangen rundt 5,9 milliarder kroner til utviklingen av et felles kommando - og kontrollsystem til rakettforsvaret.

I tillegg til dette skulle de forskjellige landene stille med radarer og våpensystemer for å skyte ned fiendtlige raketter. Store radarsystemer på norsk jord er allerede en del av NATOs rakettforsvar. Alliansen har altså allerede jobbet med å utvikle sitt rakettforsvar i snart 20 år, et arbeid Norge har vært en del av hele veien som NATO-medlem. Etter hvert har også NATOs rakettforsvarssystem blitt samordnet med USAs eksisterende rakettforsvarssystem som har fått basestasjoner i Europa, blant annet i Polen og Tsjekkia. Slik kan hele Europa i prinsippet dekkes mot rakettangrep.

Under den nåværende regjeringen opprettholdes også den positive holdningen til NATOs rakettforsvar. Forsvarsminister Ine Eriksen uttalte i 2015 følgende: «Vi analyserer hva som kan være et mulig bidrag, men vi har ikke fattet noen beslutninger. Vi gjør våre analyser sammen med amerikanerne».

Ifølge artikkelen jeg gjengir over, viser Eriksen videre til til at prinsippbeslutningen om at NATO skal ha et rakettforsvar, er «noe Norge støttet fullt ut», og at avgjørelsen ble tatt på toppmøtet i 2010. I virkeligheten har altså Norge i det stille bidratt til utviklingen av rakettforsvar helt siden 2002.

De nye truslene som den gangen var grunnen til at idéen om rakettforsvar kom opp, har ikke blitt mindre – men heller større. Utbyggingen av et rakettforsvar var og er derfor en riktig strategisk beslutning med stor betydning. Stadig flere stater, også såkalte «bandittstater» får tilgang til atomvåpen. I tillegg har vi altså en stor og mye mer uforutsigbar nabo i øst. Dette fordrer solide tiltak mot potensielle trusler.

Norge er i realiteten allerede en integrert del av NATOs rakettforsvar, og det er ingen grunn til at vi skal trekke oss ut av dette samarbeidet nå. Vi bør heller gå enda tyngre inn. I tillegg bør Norge igjen i større grad forhåndslagre NATO-materiell, slik vi også tidligere har gjort under den kalde krigen. Det er ingen grunn til at det skal forhåndslagres amerikanske tanks i Polen, men ikke i Norge. Den russiske basestrukturen på Kola, med framskutte marinebaser og andre militærbaser, samt flybaser bak i andrelinjen, viser at et potensielt rakettangrep fra Russland mot Norge og resten av Nord-Europa meget vel kan komme fra ubåter eller landbaserte rakettbaser plassert på Kola. Den norske kystlinjen - med sine isfrie havner – har dermed fortsatt stor strategisk betydning for Russland. Russland har som kjent over tid i betydelig grad konsentrert sine marinekapasiteter på Kola-halvøya og Krim.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt