Verdidebatt

Snillhetens styrke og svakhet

Snillhet er utilstrekkelig for å skape gode samfunn.

Av Lars Jørgen Vik , Pensjonist
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Sist sommer, den 16. juli, skrev Per Fuggelli en kronikk i Aftenposten med tittelen Snillheten i Norge er truet. I artikkelen nevnte han fire forskjellige trusler mot snillheten i det norske samfunnet, og det var tydelig at han mente at regjeringen har et delansvar for denne sørgelige situasjonen. I 2016 kritiserte biskopene ved flere anledninger norsk flyktningpolitikk. De mente at regjeringen førte en unødvendig streng flyktningpolitikk, dens politikk på dette området var ikke snill nok. Men hva innebærer det å være snill?
Å være snill betyr å oppføre seg slik i forhold til andre mennesker at de føler seg satt pris på eller opplever glede. "Den gylne regel", at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette er dypest sett et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider med spørsmål av denne typen: "Hva er godt", "Hva er det rette", "Hvordan bør en oppføre seg". Grovt sett kan etikk, som filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk.
Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser. Snillhet må betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.
Snillhet er en personlig egenskap, men den er ikke medfødt. Den er delvis situasjonsbetinget. Den kan trenes opp, eller dø hen. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil, for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake. Snillhet er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og den skaper derfor tilhørighet og samhold. Snillhet gir god samvittighet, og den er kanskje menneskets beste lykkepille (Per Fugelli). Dette er snillhetens styrke.
Men snillhet er selvfølgelig ikke den eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare snillhet som gjør livet godt for oss. Til og med egoistiske motiver kan ha positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.
Det er mye krig, fattigdom og elendighet i verden, og den enkleste  forklaringen på det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre. Men dette er selvsagt en svært overflatisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i verden er. Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et  tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger, for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet som det motsatte. Det kan også være slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet kan ha sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. USA selger ris til fattige land til dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget for lokal matproduksjon blir svekket. Dette dilemmaet er tydelig også når det gjelder innvandringspolitikken. En "snill" og ukontrollert politikk på dette området kan ha sterkt negative konsekvenser for våre velferdsstatlige ordninger.
Snillhet kan altså ha utilsiktede og langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet er nærsynt og perspektivløs, og dette er dens svakhet. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som skal motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført også har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og for å ivareta disse funksjonene har vi et politisk system, politikere og offentlig administrasjon.
Norge er et av verdens rikeste land, og vi kan være fristet til å tro at vi har det så godt fordi staten er snill. Men staten er ikke snill. Staten krever inn penger og fordeler disse igjen. Staten  gir lover og håndhever dem. Den gir påbud og forbud og retter til sosiale ytelser og et bredt spekter av hjelpe- og støttetiltak. På den måten skaper den strukturelle forutsetninger for at snillheten får gode gro- og vekstforhold i vårt hverdagsliv.
Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger kan komme til å stå i motsetning til det vi oppfatter som snillhet. Men det innebærer ikke at statens adferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere gjør. For mens den jevne kvinne og mann kan la sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin adferd. Det virker ikke som om de norske biskopene og Per Fugelli har forstått dette.
 
 

Les mer om mer disse temaene:

innvandring

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt