Er kirken fortsatt et trossamfunn?

Ikketroende fritenkere ler høyt av serien Presten. Men det gjør også ordinerte prester og biskoper. Hva har skjedd med Den norske kirke? Kirken som for 30 år siden ville forby Life of Brian, jubler nå over fleipen med bønn og bibeltekster. Hva ville skjedd om det var en tulle-imam som opptrådte i en tullemoske på NRK-skjermen? Hva om hovedpersonen var en evangeslusk i menigheten Filledelfia, som talte i tunger og bad for svaksynte med nedsatt hørsel? Det ville skapt høylytte protester, med krav om respekt for tro og religion. Hvorfor? Jo, fordi det dreier seg om trossamfunn. Hva er så den avslappede og applauderende norske kirke? En sekulær høytidsmarkør? En ritualisert popkultur? Det er neimen ikke lett å si.

Og det gjør ikke bildet klarere at Bjørn Eidsvåg samler fullt hus for sin teaterforestilling Etterlyst: Jesus. Her presenterer han en meget sympatiske religion som han kaller kristendom, men som på iøynefallende vis ikke lar seg forene med kirkens bekjennelsesskrifter, betydelige mengder av bibelens og Jesu egne ord, kirkens historie og tusenårige misjon på alle kontinenter. Men Eidsvåg er fortsatt ordinert prest i Den norske kirke.

Under halvparten (48 prosent) av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kristne. (Aftenposten 23/3/16) Mer enn en tredel oppgir at de er ateister, og av de "kristne" viser det seg at mange hverken tror på jomfrufødsel, oppstandelse, evig liv eller Jesus som verdens frelser.

Hvordan skal vi tolke denne utviklingen? Er den samfunnsmoralsk skadelig? Det foregår uten tvil et betenkelig dobbeltspill, hvor det opprettholdes forskjellsbehandling, prioriteringer og fasader som baseres på tidligere tiders realiteter. Etiske likeverdsprinsipper utfordres. Men det er samtidig grunn til en betydelig lettelse og optimisme. Se på samfunn og kulturer hvor trossamfunn fortsatt består av troende - endog troende med trosplikt! Så vi humanister bør godblunke til dagens kirke, og når mine mer "radikale" venner ikke ser meg, gir jeg dere gjerne en klem.