Løsningen på pengeproblemet

Så var det gjort. I hvert fall nesten. Adskillelsen mellom stat og kirke. Det er vel lov å si gratulerer?

Slik jeg har forstått det, vil 2017 preges av høringen om de forskjellige forslagene til fremtidige finansieringsmodeller, ikke bare for den norske kirke, men også for alle de andre tro- og livssynssamfunnene. Vel, ikke alle faktisk, men det kommer jeg tilbake til.

De alternative modellene varierer mellom å følge Sverige og Danmark med en livssynsavgift som tas inn over skatte­seddelen, en medlemsavgift, og en ­videreføring av dagens ordning med noen endringer.

Andre erfaringer

Siden Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble vedtatt i 1969, har alle trossamfunn (og senere livssynssamfunn) i Norge hatt adgang til å søke statlig og kommunalt tilskudd per medlem. Det har de gjort. Men ikke vi. Derfor kan jeg, basert på egen erfaring som medlem av et trossamfunn som klarer seg helt utmerket økonomisk uten tilskudd av noe slag, komme med et lite tips til de som nå skal overveie de forskjellige forslagene: Prøv tiende.

Håpløst arkaisk og gammeldags, vil noen påstå. Ja, det er jo det. Første henvising til tiende finner vi jo allerede i Første mosebok. Det kan ikke fungere, vil andre si. Jo, det kan det. Og det gjør det.

Tiendeprinsippet er faktisk genialt. Vi betaler helt frivillig 10 prosent av inntekten vår til kirken sentralt, og så fordeles det ut igjen til menighetene for å dekk­e drift og vedlikehold. I tillegg får den ­enkelte menighet en sum basert på gjennomsnittlig antall medlemmer tilstede på nattverdsmøtene per kvartal.

De siste årene har tiende kvalifisert til et lite skattefradrag, uten at jeg tror at det har vært avgjørende for de som betaler.

Dugnad

Nå hjelper det at vi er en lekmannskirke, der alle som jobber i menigheten gjør det på dugnad, i tillegg til sitt vanlige arbeid. Den store fordelen er at når oppgavene fordeles på alle, blir det ikke så mye belastning på den enkelte. Samtidig er mange engasjert i arbeidet og føler eierskap til oppgavene de blir kalt til.

På en helt vanlig søndag i en helt vanlig menighet kan inntil 40 personer være i sving for å få avviklet gudstjenesten og undervisningen. Disse oppgavene går også på omgang, slik at så mange som mulig får anledning til å bidra. Og lære.

Tiende er helt rettferdig. Tiende er ­enkelt. Tiende er fornuftig. Tiende er et bud. Tiende er basert på ærlighet og kreves ikke inn. Den handler nemlig mindre om penger enn man skulle tro. I Malakias 3,10 står det: «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål!»

Som så mye annet i Bibelen tar vi denne befalingen ganske bokstavelig, både at det er et bud som skal holdes, og at vi blir velsignet for vår lydighet. Mange er historiene om de som har prioritert å betale tiende når det virket fornuftsstridig, og som har opplevd at utfordringer har løst seg, økonomiske eller andre.

Ikke så voldsomt

Dessuten betaler vi ikke bare tiende. Hver gang jeg er tilstede på gudstjenester i den norske kirke, glemmer jeg at det samles inn kollekt, og har beskjemmet måttet la kollektskålen passere. Jeg er rett og slett ikke vant til å ha med meg penger i kirken.

I min kirke betaler vi månedlig fasteoffer og gaver til humanitære prosjekter og misjonsfond, samtidig og i tillegg til tienden. Jeg tror mange medlemmer av den norske kirke og andre trossamfunn gir tilsvarende beløp og vel så det til sine lokale menigheter. Derfor tror jeg ikke overgangen ville vært så voldsom.

At Den norske kirke har et overveldende vedlikeholdsansvar for de mange hundre flotte kirkebyggene rundt om i landet vil nok fortsette å utløse et behov for statlige støtteordninger.

Men den vanlige driften av menigheter? Prøv tiende. Helt seriøst.