Israelsk soldat dømt i Tel Aviv

Jeg skrev om denne saken på Verdidebatt da den var fersk for 9 måneder siden, Klikk her.

I en milelang retssak har så den militære påtalemyndigheten levert et vell av beviser for drapsanklagen sin, mens soldaten glitrende dyktige forsvarsadvokat-team har overgått seg selv i anstrengelsene for å få klienten sin frikjent.

Som rettsduell mellom pro og contra må den milelange rettssaken sies å ha vært aldeles forbilledlig. Og ufattelig spennende.

Utenforstående har riktignok anstrengt seg på begge sider for å forstyrre retten med forhåndsdømming, mediekampanjer og kampanjer på sosiale medier, i tillegg til endog gatedemonstrasjoner utenfor rettssalen.

I Israels elite har krasse forhåndsdømmende erklæringer i hovedsak gått ut på at soldaten brøt regelverket for når en soldat i Israel har lov til å ta liv. I folkedypet, især på ytre høyre-siden, vokste derimot sympatien gradvis frem i favør av soldatens frifinnelse. Her ble stemningen etter hvert voldsomt heftig.

I dag tidlig har så den kvinnelige dommeren lest opp en milelang rettskjennelse. Den konkluderte langt om lenge med å dømme soldaten for drap. Men altså ikke for mord (som ville ha krevd sterke(re) beviser for subjektiv forsettlighet hos soldaten).

I domspremissene har retten, så vidt jeg forstår av de innledende reportasjene, gått gjennom alle argumentene fra både aktorat og forsvarer-team. I hovedsak har dommerne så funnet aktoratets argumenter mer overbevisende (med henblikk på både holdbarhet og relevans) enn forsvarernes argumenter.

Jeg tar ikke her mål av meg til å referere hele saken journalistisk. Jeg er derimot primært ute etter å fremføre enkelte kommentarer på mine egne vegne:

1) Jeg så hele videoopptaket fra åstedet den dagen soldaten løsnet det omstridte skuddet mot den arabiske terroristens hode, og ut fra det jeg så, vurderte jeg soldatens drap som krigsetisk ikke akseptabelt. I krig skyter og dreper vi i nødverge, men vi dreper ikke lenge etter at situasjonen sluttet å representere nødverge.

2) Under lesningen av alle rettsreportasjene de siste månedene er jeg ofte blitt imponert over hvor forbløffende vektige forsvarer-teamets argumenter likevel viste seg å være. Den observasjonen fikk meg til å tenke at det er et enestående stort gode å få en slik problemstilling allsidig og seriøst belyst fra alle synsvinkler i en uhildet rettsinstans.

3) Men jeg fant ikke forsvarer-teamets anstrengelser for å få null-stilt det ruinerende inntrykket fra soldatens første egen-erklæring overbevisende. Soldaten sa til soldatkolleger og en overordnet straks etter drapet at «terroristen fortjente å dø». Det lyder ikke som noen selvforsvars-intensjon, men mer som en uhjemlet opptreden i en trippelrolle som kombinert aktor, dommer og bøddel. På en gang. Og det kan ikke passere upåtalt i en rettsstat.

4) Helt fra første dag har Israels øverste militære ledelse, leder av stabsjef Gabi Eisenkot, avgitt krasse uttalelser i soldatens disfavør. Jeg har forståelse for at de har hatt behov for å markere tydelig hvor grensen går mellom selvforsvar og drap. Men krassheten i soldatens disfavør har nok over tid provosert folkedypet på ytre høyre fløy til å forkaste generalstab-ledelsens syn som «venstrevridd». Slik har Eisekot & Co  på svært uheldig vis bidratt til å polarisere folkeopinionen i en sak som raskt burde vært reservert for sindig etterprøving inne i rettslokalet.

5) Politiske ytre-høyre-ledere har opptrådt minst like uklokt den andre veien, tydeligvis for å samle stemmer til hver sine partier. Israel trenger nå samhold, ikke ytterligere polarisering rundt denne saken.