Verdidebatt

En karismatikers bekjennelser

Jeg bruker ikke denne betegnelsen om meg selv, men "karismatiker" har blitt slengt etter meg i kommentarfeltet der jeg har tatt til orde for - eller forsvart - at vi - som troende - har inngang og del i det som følger med å bli frelst - åndsdåp eller for den del åndsfylde og nådegaver. Jeg har og tatt til orde for at hadde jeg ikke hatt gaven å eie direkte inspirasjon gjennom Den Hellige Ånd, så ville det være stor sjanse for at min personlige tro ville ha forvitret på min vandring gjennom livet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På Levende Ords sommerkonferanse 2004 møtte jeg en gammel kjenning som jeg vekslet noen ord med.  Da han skjønte at ikke alt sto bra til, så tok han til orde for at det måtte kjennes svært vanskelig for en ... karismatiker.

Her på vd har jeg og møtt denne - at det må da være trøblete for meg og andre at ikke alle blir helbredet - ikke alle får det som de forventer av vår Far o.l.   Jeg er jo selvsagt enig i at hvis det hadde vært 100% uttelling, så ville alt ha vært mer samstemmende - eller?

Det å få tro og bekjennelse til å bli samstemmende med . eller i -det virkelige liv er utfordrende når så ikke skjer.  Det innrømmes, men ... det endrer ikke troen eller bekjennelsen ...

Det er ikke til å stikke under en stol at troende og blir rammet av livssituasjoner som vi ifølge vår tro og bekjennelse forventer ikke å bli en del av.  For noen banker døden på .... og hva da ... greier en å beholde troen oppe i alle de andre stemmene som pågår?  Greier en å dele nyheten og holde troen oppe - hører en håp - får en styrke gjennom bønn og profetiske budskap?  Greier en i troen å hente styrke som bidrar i kampen om et videre jordisk liv?

Vi, troende (karismatikere?), er inspirert av Ordet til å gå på det ... framover .... stillstand og ta steg til bake ... som er naturlig hvis en rammes av alvorlig sykdom er både uvant og ikke samsvarende.

Vi er og vant til å dele vitnespryrd til oppbyggelse - hva gjør vi og hva sier vi når vår hverdag krever en samlet innsats for om mulig å helbrede eller bedre en troendes hverdag og kamp for videre jordisk liv?

Gjennom min vandring gjennom livet, så har jeg blitt inspirert av flere - en av dem er pastor Rod Parsley i World Harvest Church i Columbus, Ohio.  Trolig er det ikke mange av dere som har opplevd han.  Første gang vi "møttes" var i Uppsala på Livets Ords sommerkonferanse i 1988.  Her er en snutt fra 1988 som har tittel "Our God is able" - og vi skal ikke mer enn noen minutter inn før vi hører at dette og gjelder livstruende sykdommer - som jo er selvsagt - det står i Ordet som vi bekjenner - eller?

Som dere hører er dette en svært oral forkynner og du kan muligens tenke deg hva som skjedde i hodet til denne mannen da han - av alle - fikk beskjed om at diagnosen er: strupekreft.  I snutten under møter vi en åpen, ærlig Parsley som i samtale med datter - Ashton - gir oss et troverdig innsyn i hva som skjer med en karismatikers bekjennelser hvis ....

Jeg tror de fleste av dere skjønner at ... uten Ordet .... uten bekjennelsen .... uten tilgang til inspirsasjon gjennom Den Hellige Ånd ... uten forbønn ... uten tro på at Gud virker med i de mennesker som kommer i vår vei ... uten ..... så ville situasjonen vært både værre og tyngre.  Vi - som andre - har våre motbakker - dessverre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt