Verdidebatt

«Mer faglig arbeid, mindre kos!» Om gudstjenester og julesanger i skolen

Alt snakket om kulturarv i forbindelse med skolegudstjenester, fra Statsministeren til Den norske kirkes biskoper, er en avsporing. For skolegudstjenesten er det eneste stedet vi kan være sikre på at ikke alle får møte den kristne kulturarven. Den skal derimot alle elever møte gjennom skolens faglige arbeid.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Av Sigurd Hareide, Høgskolen i Sørøst-Norge
For oss som arbeider med religions-, livssyns- og etikkfagene i grunnskole- og barnehagelærerutdanningen, er ikke debatten om skolegudstjenester og om julesanger i skole og barnehage begrenset til julemarsipansesongen fra oktober til desember. Temaet er aktuelt året rundt fordi det berører viktige prinsipielle sider ved religionens plass i dagens skole og barnehage. Det er derfor overraskende å se hvordan for eksempel politikerne som blant annet har vedtatt dagens KRLE-plan i skolen ofte argumenterer svært forenklet og unyansert, ja, populistisk i debatten. Jeg savner viktige argumenter, nyanser og prinsipper i debatten om gudstjenester og julesanger i skoletiden og vil derfor belyse saken fra mitt ståsted som lærerutdanner med skolens læreplaner som basis:
1) Alle barn i norsk skole skal lære om kristen jul, inkludert om julesangene
Allerede på småskoletrinnet (1.-4. klasse) skal alle elever i norsk skole ifølge læreplanen i KRLE lære om kristendommens høytider, om sentrale fortellinger fra evangeliene og de skal «kjenne til kristen salmetradisjon og et utvalg sanger». Det innebærer med nødvendighet faglig arbeid med jul og julesanger. Dette gjelder helt uavhengig av debatten om skolegudstjenester. Jula har altså en selvfølgelig plass i skolens læreplan for KRLE, og det er her alle barn skal få kunnskap om kristen jul.
2) Skolen kan ikke forvente at alle barn synger julesanger når det arbeides med julesanger
I innledningen til KRLE-fagets plan heter det om arbeidsmåtene i faget at de skal være «varierte og engasjerende». Samtidig fremholdes valget av arbeidsmåter som et krevende felt: «Det må samtidig utøves varsomhet ved valg av arbeidsmåter. Spesielt gjelder varsomheten arbeidsmåter som foresatte og elever ut fra egen religion eller eget livssyn kan oppleve som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn.» Advarselen henger sammen med et sentralt og selvsagt prinsipp for KRLE-faget fra tidligere i innledningen til faget: «I undervisningen skal det ikke være forkynnelse eller religionsutøvelse.»
3) Ofte er det klokt å velge andre former for faglig arbeid med julesanger enn synging
Må skolen dermed kutte ut all synging av julesanger med et innhold ikke alle kan være med på (i praksis alle julesanger siden Jehovas vitner ikke feirer jul og setter relativt skarpe grenser overfor deltakelse i høytiden)? Ja, sier mine kolleger som tolker varsomhet slik at visse arbeidsmåter ikke skal benyttes. Nei, sier jeg og kolleger som argumenterer ut fra julesangenes plass i norsk kultur og hvordan de fleste foreldre opplever disse sangene. Kristne sanger som en kan høre i ethvert kjøpesenter før jul, må det også gå an å synge i skole og barnehage med flertallet av elevene/barna, men skolen og barnehagen kan aldri kreve eller forvente at alle synger de kristne julesangene.
Her må det vises varsomhet og gis fritaksmuligheter om en velger å synge med elevene. Ofte vil det derfor være lurt å velge andre måter å arbeide med disse sangene på som supplerer eller erstatter syngingen, og om/når en synger er det viktig å skape rom for at ikke alle deltar i sangen og at alle får delta på egne premisser. Julesanger i skolen er først og fremst faglig arbeid, ikke kos, selv om mange foreldre synes det er koselig. Klassens «vi» skal være et inkluderende faglig fellesskap, ikke først og fremst et fellesskap for alle «oss» som feirer jul.
Både i klassesituasjonen og ved arrangementer der foreldrene er tilstede må hensynet til mindretallet balanseres i forhold til hensynet til flertallet. Et absolutt forbud mot synging av sanger med en slik utbredelse i kulturen som de kristne julesangene tenderer mot en form for mindretallstyranni og er ikke ønskelig i skolen. Samtidig skal minoritetene vernes. Det finnes også andre tradisjoner som videreføres i skolen selv om ikke alle kan delta (f.eks. 17. mai-markering og markering av FN-dagen).
4) Det finnes bare ett godt argument for gudstjenester i skoletiden
Også i spørsmålet om gudstjenester i skoletiden er det ulike meninger blant oss som arbeider som lærerutdannere i KRLE. Noen sier tvert nei ut fra den etablerte skjelningen mellom pedagogiske markeringer av ulike høytider i skolen og hjemmets og trossamfunnets feiringer, samt advarselen mot forkynnelse fra KRLE-planen og en forståelse av «barnets beste» (Winje). Vi som sier ja til at skolegudstjenester fortsatt er mulig, argumenterer først og fremst ut fra foreldreretten (Hovdelien). Dersom foreldrene synes skolegudstjenester er en god og meningsfull tradisjon og det gis gode alternativer for dem som benytter seg av den selvsagt fritaksretten ved religionsutøvelse, kan tradisjonen med gudstjeneste i skoletiden videreføres. Foreldrene har det primære pedagogiske mandatet, ikke Staten og skolen.
Etter min mening er foreldreretten det eneste gode argument for gudstjenester i skoletiden. Alt snakket om kulturarv i forbindelse med skolegudstjenester, fra Statsministeren til Den norske kirkes biskoper, er en avsporing. For skolegudstjenesten er det eneste stedet vi kan være sikre på at ikke alle får møte den kristne kulturarven. Den skal derimot alle elever møte gjennom skolens faglige arbeid. Utdanningsdirektoratets to hovedprinsipper for vurderingen av skolegudstjenester bør derfor revideres. Nå heter det: «Skolen kan gjennomføre gudstjenester som en del av sin generelle kultur- og tradisjonsformidling. Gudstjenesten kan ikke være en del av KRLE-faget.» I stedet bør det fremgå klart og tydelig at det er på grunn av foreldreretten alene skolen fortsatt tilrettelegger for gudstjenester i skoletiden ved visse anledninger. Den «generelle kultur- og tradisjonsformidling» er et faglig anliggende. Skolegudstjenesten er et foreldrerettsanliggende.
Hvorvidt det fortsatt er en klok strategi for trossamfunnet Den norske kirke å tilby skolegudstjenester eller ei, er en annen sak. Som lærerutdanner forholder jeg meg til at det er slik religionen fungerer for store deler av Den norske kirkes medlemmer, og ikke gjennom deltakelse i ordinær søndagsgudstjeneste. Da er det også ut fra et religionsfrihetsargument grunn til å legge til rette for denne tradisjonelle utøvelsen av religion, også i skoletiden, ved visse anledninger, med gode alternativer, ikke som semesteravslutning og med påmelding, ikke avmelding, slik direktoratet anbefaler.
Jeg støtter skolegudstjeneste ut fra foreldreretten. Det viktigste spørsmålet om julens plass i norsk skole dreier seg etter min mening likevel ikke om skolen legger til rette for sang og gudstjeneste i skoletiden eller ei, men om det arbeides faglig med kristen jul og med kristne julesanger i den ordinære undervisningen der alle elevene er tilstede. Min erfaring som lærerutdanner og far til fire skolebarn tilsier at det her ligger et stort forbedringspotensial for kunnskapsformidlingen i norsk skole. «Mer faglig arbeid med jul, mindre kos» er kanskje ikke det mest salgbare motto, man kanskje det likevel peker på hva som er utfordringen fremover om læreplanens intensjoner skal oppfylles i et Norge som både er preget av religiøst mangfold og en dyp kristenkulturell arv?           

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt