"Nærpoliti" på ville veier

Jeg er en av dem som er dypt bekymret for utviklingen i norsk politi. Etter å ha sett en amerikansk dokumentar fra 2016 om militariseringen av amerikansk politi kjenner jeg igjen flere elementer som har begynt å prege også det norske politiet.

Dokumentaren kan sees her: http://www.vgtv.no/#!/video/134259/do-not-resist

Det er grunn til å stille seg spørsmålet om hvem som sitter med definisjonsmakten over politiets utvikling? Hvem er det som  bestemmer at nærpolitiet skal nedprioriteres ved å legge ned lensmannskontorer? Hvem er det som bestemmer at politiet blir bedre av å styres fra biler med lange avstander til publikum, fremfor å ha en lokal forankring der betjentene kjenner sitt publikum? Hvem er det som nå innfører teknologisystemer uten etisk refleksjon over bruken av dem og hevder at dette er fremtiden for godt politiarbeid?

Faglig godt politiarbeid er forankret i relasjonelle møter med mennesker der politibetjenten utgjør en forskjell. Vi beveger oss nå fra å være et relasjonelt politi til å bli et aksjonspoliti.

Politiet skal rykke raskt inn og raskt ut igjen og haste til neste oppdrag. De skal gjøre god etterforskning på stedet. Men hva med alt det andre? Hva med alle de viktige møtene med mennesker i krise, de møtene som gjør politiarbeidet så meningsfylt?

Hvor ivaretas disse møtene i den politianalysen som hele sentraliseringsreformen bygger på?

[ http://www.politiforum.no/no/meninger/leserinnlegg/2016/Farvel+til+lensmannen.d25-T2RjW0v.ips ]

[ https://www.pf.no/pf/aktuelt_na/nyhetsarkiv/2013/juli/Politianalysen+ligner+Politireform+2000.d25-TNlLGXX.ips ]

Politidirektoratet sender sine direktører ut i front der de mer eller mindre forpint prøver å forklare at alt skal bli så mye bedre ved å fjerne politiet fra folket. Forskning viser noe annet. Det blir ikke bedre, men det blir dyrere. Danmark, Sverige og nå Scottland har mislykkes med sentraliseringsreformene sine.

18 minutter inn i dette programmet kan dere se et innslag om svensk politi og hva de sliter med:

[ http://www.svtplay.se/video/11529234/veckans-brott/veckans-brott-sasong-13-avsnitt-9 ]

Det har vært mange advarsler gjennom flere år, men de som bestemmer vil ikke lytte. Hvorfor? Hvilket kunnskapsgrunnlag baserer de seg på? Hvilken faglighet baserer de seg på?

[ http://politiforum.no/no/nyheter/2016/juni/Danskene+advarer+etter+sin+reform%3A+%E2%80%93+Vi+har+rett+og+slett+ikke+nok+politifolk.d25-T2JvM43.ips ]

Norsk politi har etter krigen bygget på noen viktige grunnverdier. To av de verdiene er at politiet skal være lokalt forankret og at politiet skal yte service overfor borgerne. Hvordan kan disse verdiene ivaretas når de lokale lensmannskontorene legges ned?

Det norske folk trenger levedyktige lensmannskontor med betjenter som engasjerer seg i nærmiljøet. For å få til det må politiet ha nok ansatte. De siste årene har store etterkrigskull gått av med pensjon og inntaket til politiutdanningen har vært for lavt. Særorganene har samtidig est ut for å møte den internasjonale og nasjonale, mer komplekse, kriminaliteten. Fra 2010 har opptakene ved Politihøgskolen gått opp, men i dag er det mange politiutdannede som ikke får jobb fordi politietaten ikke har penger til å ansette dem. Politidistriktene må velge mellom å ansette eller å opprettholde driften.

Politiet tvinges inn under sparebluss og nedtrekk i studentopptak vurderes fra 2018. Det er grunn til å spørre om man virkelig  har nådd målet med 2 politi pr 1000 innbyggere i 2020?

Utviklingen i norsk politi burde ikke gå på bekostning av bekjempelsen av hverdagskriminaliteten og den gode og forebyggende relasjonen med publikum. Å kaste disse viktige verdiene på båten, fordi landet skal styres etter markedsøkonomiske prinsipper der instrumentell styring gjennom måltall og et stort kontrollbehov er drivkraften, er bare trist. I alle profesjoner der mennesker er i sentrum vil denne måten å styre på være lite hensiktsmessig og dermed være feilslått politikk. Men hvordan skal vi få dem som aldri har hatt støvlene på til å forstå dette? Det viktigste vi som politi kan holde på med er forebygging og dette utføres i ordentjenesten hver eneste dag, men måles politiet på dette arbeidet? Overhodet ikke! De måles kun på det reaktive og det settes opp måltall på handlinger der betjentene må trigge jaktinstinktene sine for å fange flest mulig mennesker slik at måltallene kan oppfylles.

Vi ser det i dag i Oslo, der politiets utlendingsenhet hopper bukk over god faglig politipraksis og bygger ned tilliten til byens minoriteter i sin iver etter å oppfylle måltallene pålagt av deres ledere.

Det er god grunn til å bekymre seg for hva som venter oss rundt neste sving hvis ikke bremsene settes på og vi finner veien inn på et mer bærekraftig og publikumsvennlig spor.