Livet er et tillitsfall

I den ene enden av landet holdt stortingspolitikere på å bevilge seg en dobling av en gullkantet etterlønnsordning. I den andre enden holder­ en enslig firebarnsmamma på å miste retten til hjelp for sin handikappede­ treåring siden hun ikke har råd til en bolig som kan sikre assistentene et godt nok arbeidsmiljø.

«Tillitsfall!» roper småjentene­ og kaster seg baklengs ut fra trappa og ned i pappas armer tre steg lengre ned. De hviner av fryd idet pappa tar imot dem rett før de ellers ville gått i gulvet. For pappa tar imot. Hver gang.

Det er jo derfor de tør å la seg falle. Fordi de vet. Fordi de innerst­ inne er trygge. Hadde det vært så mye som en ørliten sjanse for at pappa ikke kom til å ta dem imot i fallet, da hadde de selvfølgelig aldri kastet seg ut. Døtrene våre er ikke dumme.

Mangler tillit. Det er heller ikke norske stortingspolitikere. Men i motsetning til våre døtre, virker det som de mangler tillit. Hvorfor skulle de ellers med 900.000 i årlig inntekt finne på å bevilge seg ett års ekstra etterlønn i tillegg til det de allerede har dersom de skulle få problemer med å skaffe seg jobb etter endt innsats på Stortinget?

De kan neppe føle seg trygge­ på velferdssamfunnets ordninger når de ikke vil gå på Nav dersom de blir arbeidsledige. Heldigvis snudde partiene som hadde gått inn for dette, ett etter ett i denne saken.

Men likevel sier forslaget og det opprinnelige flertallet for etterlønnsøkningen­, at tilliten til velferdsordningene neppe er på topp blant dem som vedtar den.

Ensomme. I den svenske dokumentarfilmen­ A swedish theory of love som for noen uker siden ble sendt på NRK, viser den italienskfødte regissøren Erik Gandini hvordan velferds- staten gjør mennesker uavhengige av hverandre. Og dermed ensomme. Som kontrast til det individorienterte Sverige og Skandinavia, viser han scener fra en leges liv i Etiopia.

Jeg har sett mange anmeldere­ som kritiserer nettopp denne delen­ av filmen. De synes det blir for platt og selvfølgelig. Det varme­ sør mot det kalde nord. Mennesker som klemmer hverandre utendørs i kontrast til lukkede dører i lange korridorer.

Men det kanskje viktigste poenget­ med å vise oss denne­ kirurgen, som etter mange år på svenske sykehus velger å operere­ under særdeles kummerlige forhold­ i et land uten kollektive velferdsordninger, handler om noe mer.

Det storartede og imponerende med denne legen, er hans evne til improvisasjon. Han stabiliserer brudd ved hjelp av sykkel-
eiker og slangeklemmer kjøpt på det lokale markedet. Hårspenner forhindrer urinlekkasje etter prostataoperasjoner.

Tar imot oss. I den nordlige utpost­ av Europa vokser vi opp i den tro at noen tar imot oss når vi faller. Ikke nødvendigvis pappa­; velferdsstaten skulle jo nettopp gjøre at man ikke var avhengig av pappas sterke armer eller­ sterke økonomi når livet ikke gikk på de forventede skinner.

Som skandinaver skårer vi høyt på tillit både til samfunnets institusjoner og våre medmennesker. Det er derfor vi instinktivt reagerer både på historien om stortingspolitikeres etterlønn og alenemammaen som kanskje må sende treåringen sin på institusjon­ fordi hun ikke har råd til en bolig der assistentene hun er avhengig av kan jobbe under tilfredsstillende arbeidsmiljø.

Den ene regelen slår beina under­ den andre, og plutselig er det ingen hjelp å få. En hjelp vi alle trodde var en selvfølge.

Men som kirurgen i The swedish­ theory of love sier: Når han er i Sverige, klager hans kolleger­ på at stadig mer av deres­ tid går med til et byråkratisk skjemavelde. For mange regler, for mye rapportering og kontroll hindrer det som er avgjørende for at mennesker i ulike livs-
situasjoner, menneskers viss liv har falt, kan få hjelp: Nemlig at de som hjelper, har mulighet til å improvisere. Improvisasjon er det motsatte av kontroll. Men det krever tillit.

Handlingsrom. Jo da, vi trenger mer penger særlig nedover i systemet, men vi trenger også handlingsrom. Jeg håper og tror at Bodø kommune kommer til å finne en løsning for firebarnsmammaen og hennes familie. Det er gjerne det som skjer når media belyser saker som dette.

Men det skulle ikke vært nødvendig. Det skulle ikke skjedd. I stedet for et system som krever­ at man dokumenterer behov på skjema etter skjema, og der kontroll­ og stivbente regler slår kreativiteten i hjel i de fleste ledd, trenger vi mer skjønn. Mer tillit. Både til de som trenger hjelpen. Og til de som utøver den.

Privilegier. Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Det burde også stortingspolitikerne skjønt. Særregler for høytlønnede folkevalgte vitner ikke om kreativitet og improvisasjon. Det kalles privilegier, og gir tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre kaster seg ut i livet og pappas armer.

For det er det fellesskap handler­ om, ikke sant, at vi stoler­ på at noen tar imot oss når vi faller­? At vi vet det. Fordi vi faller. Før eller siden. Fordi vi trenger hverandre. Alle sammen. Fordi ingen av oss klarer oss selv. Alltid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.12.2016