Verdidebatt

Gudstjenestelivet blomstrer ikke

Vårt land skriver: "Røde risiko-lys blinker i folkekirken: Negativ utvikling i gudstjenestelivet og rekrutteringskrise er de største truslene i Kirkerådets egen risikovurdering." Diagnosen er åpenbart riktig. Kan det være at pasienten er feilbehandlet over lang tid?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når IS tvinges tilbake og tar i bruk den brente jords taktikk, legger byer og samfunn øde, da tar de også bryet med å ødelegge hellige steder, kulturminner og kunstskatter som er opptil flere tusen år gamle, som har preget sivilisasjoner og generasjoner, har gitt folk og folkegrupper identitet, kultur og verdi. Hvorfor slik nidkjærhet i dødskreftenes tjeneste? For å hindre folk å OVERLEVE?

Martin Luthers kamp for å OVERLEVE som menneske og som troende, endte med en revolusjon. Trosaspektet ble så til de grader satt på spissen at det utløste et strukturelt jordskjelv som vi ennå kjenner på og lever i. Reformasjonen ble gjennomført, til tross for krig, høyt politisk press og store maktforskyvninger. Luther sa: «-Også med sang», og Reformasjonen ble sunget inn hos folk og nasjoner gjennom Luthers salmer, dette underfundige lille kunstverket av en pregnant tekst og en høvelig melodi.

I noen konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig etablerte fanger kor og orkester, laget konserter og forestillinger, hvor de stoppet tiden for en stakket stund og framførte store musikalske verk, skapte engasjement, løftet hode og kanskje til og med håp i en håpløs tilværelse der dødskreftene rådde, -for å OVERLEVE.

Pave Frans sier: "Kunsten eksisterer ikke bare som et estetisk supplement i alle dens former i kirka. Det er nettopp gjennom kunsten at kirka, i hvert øyeblikk av historien og i enhver kultur, forklarer og tolker det som er blitt åpenbart for oss, som Guds folk. Kunsten i kirka har sin fundamentale eksistens fordi det i dypeste forstand er evangelisering."

I en artikkel i Aftenposten i høst refereres den australske professoren Ann Bamford som presenterer resultatet av en undersøkelse hun har gjort om kunst- og kulturopplæring i den norske skolen, i et land som flyter over av melk og honning, hvor spørsmålet om å OVERLEVE har vært fjernt for de aller fleste av oss. Hun oppsummerer sin undersøkelse med følgende sats: «I Norge er kultur koselig, men ikke særlig viktig!» Kan det være at dette også er kirkens holdning?

Folk forholder seg friere til ritualer og til kirken som ritualforvalter. Det gir seg utslag i at folk velger bort kirkelige tradisjoner. Det må kirken, vi, akseptere. Årsakene kan være mange, men kan noe av grunnen ligge i at når kirken skal foreskrive behandling så foreskriver den mer av det som åpenbart ikke virker?

For det fins piler i kirkelig årsstatistikk som peker oppover: Oppslutningen om kunst og kulturarrangement i kirken. For meg er det klart at tiden er overmoden for virkelig å satse på noe som virker, som skaper relasjoner, som åpner opp for mysteriet der ord og definisjoner ikke strekker til, som fører folket og kirken sammen. For kunsten har sitt utspring i skapelsen og hører naturlig til i kirken og for at kunsten og kulturen «i dypeste forstand er evangelisering».

Den norske kirke må komme til den erkjennelse at kunst og kultur må vektlegges som parametre det skal styres, måles og prioriteres etter. Dnks visjonsdokument må profileres slik at kunst og kultur blir gjennomgående i alle avsnitt. Det må erkjennes at verdien av kunst og kultur er så stor at det trengs både personell, penger og kompetanse for å utvikle dette videre. En satsing som fører til endringer. Da er det håp om flere piler som peker oppover, om det er et poeng.

Mens Kirkerådet behandler årsstatistikkens stadig rødere tall og ser varsellampene blinke, strømmer folk til kunst- og kulturarrangement i kirken. Kor og musikere synger og musiserer over det ganske land, -til fulle hus. Når det som formidles er godt så er kombinasjonen av kompetanse, kvalitet og folkelig engasjement sprengstoff! Dette kunstuttrykket engasjerer, fordi det dypest sett også er en gudstjeneste med tilbedelse, forkynnelse, bønn og takk, -og velsignelsen følger med.

Om gudstjenestelivet er det viktigste kirken driver med. Hvorfor ser ikke kirken overføringsverdien fra disse kunstuttrykkene til et gudstjenesteliv som ser ut til å falme og visne på rot? Et gudstjenesteliv som framstår som et system med delvis forakt for egne ordninger, hvor liturgien ofte gjennomføres pliktskyldigst på dvaskt vis uten forståelse for at den skaper det den nevner, hvor fravær av kvalitet er opphøyet til et dogme og ofres på folkelighetens alter i misforstått tro på at kvalitet ekskluderer.

Ser ikke kirken at vi lengter etter er et troverdig sted å komme til? Et sted som ikke påfører oss mer smerte og følelse av tilkortkommenhet med riktige svar på umulige spørsmål? Et sted hvor alvorlige ting ikke fjases bort og hvor budskapet ikke kan konsumeres eller forbrukes. Et sted hvor kirkens tjenere ikke framstår som entertainere? Ser ikke kirken at vi lengter etter å komme sammen om en kilde som springer fram og vanner hele marken? Et møte med en åndelighet, en nådefull omsorg, som er å ligne med det de opplevde som møtte Kristus ansikt til ansikt. Som ser og anerkjenner oss og vårt liv, med alle livets brister og strevsomme forhold, i en tid hvor dødskreftene er å finne øverst og fremst i alle medier, i en tid når det å OVERLEVE ikke kan regnes som selvsagt verken for de som er langt borte, eller for dem som er nær.

Nei, gi meg et «Jauchzet, frohlocket»! Eller en hvilken som helst ekte julekonsert, hvor jeg kan høre, føle og oppleve at den allmektige, men kanskje noe fjerne Gud, har sett til oss mennesker og gitt noen; barn, ungdom og voksne, under kyndig veiledning, den evne det er å kunne formidle Guds uendelige nåde til oss i en nådeløs tid. Som er gitt det verktøy og den egenskap det er å vise meg den nærværende Gud, Jesus Kristus, i min kirke der hvor jeg bor, inn i mitt liv i sammen med alle andre. Slik at vi kan ta i mot Han Som Kommer.

Det er sagt at at kunsten og kulturen er Den hellige ånds forlengede arm, i tjeneste for livskreftene. Slipp kunsten, kulturen og Ånden til! Kirken, vi, trenger og lenges etter dette, for å være i stand til å overlevere kirkens grunnvoll og evangeliet, vår kristne kulturarv, til nye slekter og generasjoner. For at vi skal OVERLEVE.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt