Ni av ti kristne på flukt

Kirken i Midtøsten er under sterkt press, og sannsynligvis er situasjonen­ verst i Syria­ og Irak. En fersk rapport fra Kirkens­ Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd viser at 90 prosent av alle kristne og jesidier nå er på flukt, mange av dem internt eller i nabolandene.

Hvordan kan vi i Vesten være med på å hindre at kristne forlater regionen for godt? Og hvordan kan vi være med å gi dem trygghet og et verdig liv i sine hjemland? Kirkeledere og lokale­ partnere som Stefanus-alliansen har kontakt med, har klare­ ønsker­ for hvordan vi kan hjelpe­ dem til å bli i regionen. La oss lytte til dem. Her er deres ønskeliste­.

Sviktet. Mange kristne i disse områdene føler at verdenssamfunnet har sviktet dem. Særlig sårt er det at «de kristne» landene i Vesten ikke har gjort mer for å støtte og hjelpe dem.

De ber om at vi taler deres sak overfor våre myndigheter, og legger press på dem for å handle. Og de ber oss om å vise at vi bryr oss gjennom å be, og kanskje til og med komme på besøk. Hva om biskopene i Den norske kirke dro på solidaritetsbesøk til Irak? Eller besøker kristne flyktninger i Libanon eller Jordan?

Mange kristne flyktninger søker­ til kirkene i disse nabolandene for å få hjelp. De lokale­ kirkene gjør alt de kan for å bistå­, men overveldes av behovene­. Disse menighetene ber om vår støtte. La vestlige menigheter adoptere hver sin menighet i Midtøsten, anbefaler en assyrisk­ kirkeleder. Kan de kristne flyktningene få hjelp til et verdig liv i regionen så lenge krisen pågår, er det mye større sjanse for at de senere kan returnere til sine hjemland.

Beskyttelse. Å fjerne IS fra Syria og Irak, er ikke nok til at de kristne vil føle seg trygge. De spør seg: Hvilke garantier har vi for at det samme ikke gjentar seg igjen om noen år? Og er det da noen som vil beskytte oss?

Mange kristne i Irak ber nå det internasjonale samfunnet om hjelp til å sørge for at de får reell beskyttelse. De opplever at både irakiske og kurdiske sikkerhetsstyrker har sviktet dem samtidig som naboene har vendt seg mot dem og overtatt deres hjem og eiendeler. Nå ønsker­ de sikkerhetsgarantier fra en aktør­ de kan stole på. Noen jobber­ for at Niniveh-sletta skal bli en internasjonalt­ beskyttet sone for kristne og andre minoriteter, med selvstyre og egen sikkerhetsstyrke.

Gjenoppbygging. Kirkeklokkene ringer igjen på Niniveh-sletta og i noen kristne områder i Syria, men det betyr ikke at folk kan flytte tilbake. Bygninger er ødelagt og ramponerte. Det finnes­ ikke lenger vann og strøm. Store områder er minelagt.

En mini-marshall-plan for gjenoppbygning av de kristne og jesidienes områder, er ett av forslagene fra lokale kirkeledere. Som en del av dette ønsker de seg investering i arbeidsplasser og næringsutvikling i deres historiske områder. «Vi ønsker at kristne i Vesten skal støtte våre minoritetssamfunn direkte, ikke gjennom myndighetene som er korrupte», har vi fått høre.

Mange kristne har opplevd å bli trakassert og diskriminert lenge før IS kom på banen, særlig i Irak. De peker på at nedlatende og fiendtlige­ holdninger til annerledestroende­ er utbredt. Kristne er vant til å bli kalt «griser», «vantro» og høre hatefulle­ ytringer fra moskeene­. Hvis minoritetene­ hadde blitt respektert­ av majoritetsbefolkningen­, hadde ikke IS fått så stort handlingsrom, hevder Emanuel Youkhana, en sentral kirkeleder fra den østlige assyriske kirken.

Massakrer. Youkhana peker­ på at kristne har opplevd massakrer­ og forfølgelser igjen og igjen opp gjennom århundrene­. «Det er et historisk problem i Midtøsten at de bruker radikal islam mot oss kristne og at vi blir sett på som andre- eller­ tredjerangsborgere­», sier en kristen parlamentariker.

Kirkelederne ber oss i Vesten om å tørre å snakke om dette reelle­ problemet! Flere mener løsningen er å begynne med holdningsarbeid rettet inn mot den oppvoksende generasjon med vekt på toleranse for religiøst mangfold i lærebøker og i skolesystemet. I tillegg bør hatefulle ytringer kriminaliseres og straffeforfølges.

Nødhjelp. Både i Syria og Irak har kristne spilt en viktig rolle gjennom høyt respekterte skoler­ og sykehus, og en over gjennomsnittet godt utdannet befolkning. De siste «kriseårene» har kirkene­ spilt en svært viktig rolle med sin nødhjelp.

I Syria er kirken nå den nest største humanitære aktøren. Hjelpen gis til alle, uavhengig av religiøs bakgrunn. Kirke-lederne i landet ber oss støtte dette diakonale engasjementet. Det er med å legitimere et kristent nærvær, bygge et godt omdømme­ for de kristne og hindre­ forfølgelse­ i framtiden. «Vi kristne er kalt til å være vitner­ for Kristus i våre hjemland. Vi appellerer til våre søsterkirker­ rundt omkring i verden­ om å støtte oss i dette arbeidet,» sier en kirkeleder­ og avslutter: «Vi ønsker ikke at våre kirker skal bli museum, men levende­ kirker som viser nåde til alle.»