Nikolai Hegertun

Prosjektleder
3

Etter Brexit kommer Vexit

Trump og Brexit kan bety nådestøtet for Vestens intervensjonisme og verdiladede bistand i Afrika. I mange afrikanske land vil man ønske endringen velkommen.

Publisert: 28. nov 2016

Nikolai 
Hegertun
Projektleder i Civita
Lydia Namubiru
Ugandisk journalist
Eirik Trondsen
Viserektor 
Nagenda International Academy of Art and 
Design, Uganda



I takt med en økende globalisering har også internasjonalt utviklingssamarbeid over tid blitt stadig mer ambisiøst, favnet bredere og vært sterkere preget av normative agendaer. Selv om dette engasjementet alltid har vært dypt politisk, har det gjerne blitt fremstilt som «teknisk» og apolitisk, og i tråd med «universelle» ønsker og rettigheter. Graden av politisk engasjement spenner seg fra humanitære og medisinske innsatser – som ofte har politiske implikasjoner – til oppbygging av institusjoner og utforming av rettssystem, som åpenbart berører høyst politiske spørsmål.

Det liberale demokratiet, slik dette har blitt definert av giverne, har vært lesten engasjementene har blitt skåret over, og bistanden har i økende grad blitt et verktøy for å fremme liberale verdier i afrikanske land. Demokrati, sivilt samfunn, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, ytringsfrihet og respekt for minoriteter har utgjort spydspissen til den vestlige bistanden. Dette har ofte vært de stolte, men skjøre sluttproduktene av en liberal utvikling i Vesten. En utvikling vi nå forstår ikke var tilstrekkelig konsolidert i egne rekker. Det er nemlig verdier som Trump og - interessant nok – også mange afrikanske tilsynelatende vender ryggen.

Vesten og Afrika nærmer seg
For de av oss som lenge har forsøkt å forstå afrikansk politikk, ser vi nå en foruroligende konvergens mellom Vesten og Afrika. Et eksempel er fascinasjonen rundt «den sterke mann». Vårt Lands Erling Rimehaug skrev nylig at «i truende tider kommer den sterke manns tid». At dette nå skjer i Vestens høyborg, vil kanskje medføre større forståelse for Afrikas mer eller mindre frivillige valg av sterke menn. De trusler amerikanske borgere må føle kan tross alt ikke sammenlignes med den usikkerhet afrikanske borgere har levd under i tiår.

Hvis pessimistene får rett, vil vi også se andre berøringspunkter mellom Afrika og Vesten utfolde seg i tiden som kommer: institusjonenes sårbarhet, den raske normaliseringen av en ny og mer autoritær linje, en svekket ytringsfrihet, og kompromissene som vil komme fra allierte og tidligere rasende meningsmotstandere når makten er samlet i autokratens hender.

Forleden skrev professor Joan C. William om et ofte oversett trekk ved den hvite amerikanske arbeiderklassen: Nemlig at arbeiderklassen ofte misliker middelklassens hvitsnipparbeidere, men beundrer de rike. Man kunne kanskje lagt til: rike, som deler deres eget verdigrunnlag og verdenssyn. I 2013 ble Uhuru Kenyatta valgt til president i Kenya i et uhyre jevnt valg. Kenyatta er utvilsomt en av Kenyas aller rikeste og «sterke menn». En mann som liker å fremheve seg selv som «folket» - med sterke assosiasjoner til konservative verdier og bevegelser. Kenyatta, som lenge var under etterforskning av den internasjonale straffedomstolen, har også ved flere anledninger uttalt seg svært kritisk om Vestens «diktat» i Afrika.

Helt frem til valget av Donald Trump har nok reaksjonen på kenyaneres valg i vestlige land fortonet seg som både moralsk forargelse og overraskelse. I dag må vi nok erkjenne at både Trump og Kenyatta spiller på strenger som gir resonans i store deler av folket.

America first!
Trumps utviklingspolitiske prosjekt vil helt eksplisitt sette amerikanske interesser først. Det blir derfor interessant å se om Trump vil anse USAs interesser primært i et snevert og kortsiktig perspektiv, eller om han vil godta at også USA er forbundet i et skjebnefellesskap med resten av verden. En stabil verden i utvikling vil også USA tjene på. Selv om klima, demografi og menneskers fundamentale rettigheter selvsagt er viktig i et slikt perspektiv, er det mye som tyder på at Trump vil skrote USAs engasjement her. Newt Gingrich, som er tiltenkt en sentral rolle i Trumps kommende administrasjon, uttrykte allerede på 1990-tallet et ønske om å legge ned det amerikanske bistandsdirektoratet, USAID. Om ikke det skjer, er det likevel stor sannsynlighet for at USAID vil miste sin relativt uavhengige rolle og bli fullstendig kooptert inn i amerikansk utenrikspolitikk.

I Storbritannia har Theresa May nylig innsatt en utviklingsminister som for tre år siden foreslo å legge ned utviklingsministeriet og heller satse tyngre på handel. Britenes nye utviklingspolitiske strategi varsler dessuten en klar omlegging av politikken, der Storbritannias nasjonale interesser i større grad skal vektlegges. Storbritannias lovfestede krav om at 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt skal gå til bistand har mistet stadig mer oppslutning. I en undersøkelse fra 2015 som kartla hvor britiske borgere ønsket å redusere statens utgifter, kom «bistand» på en soleklar førsteplass, ønsket av hele 59 prosent. At bistand i noen europeiske land reduseres, eller i større grad formes etter giverlandenes sikkerhetspolitiske eller kommersielle behov, er nok et svar på dette.

Det er likevel høyst usikkert om befolkningen i vestlige land egentlig vet hva som foregår. I flere land har ofte statsoverhodene en uavhengig særrett (prerogativ) til å forme utenrikspolitikken. Også i Norge er beslutninger knyttet til utenrikspolitikk basert på en høyst selektiv inkludering. Og selv om norske politikere ofte lar bistanden formes av mange aktører og særinteresser, er kunnskapen og interessen svært laber utenfor den innvidde «bistandsbransjen». I større land som USA, der hjemlig politikk ofte dominerer dagsorden, er det enda større grunn til å anta at utviklingspolitikk angår svært få.

Slik sett har Vestens store utviklingsprosjekt i Afrika over tid blitt et elite-engasjement, delvis avrevet fra store deler av befolkningen i giverlandet. Det har over tid beveget seg fra brede grasrotbevegelser til en urban og autonom elite. Igjen er det interessant at en økende skepsis mot mye av intervensjonspolitikken trolig deles av store grupper også i Afrika. Selv om kontekstene er vidt forskjellige, finnes det en analogi i at store grupper både i Afrika og i vestlige land er lei det de anser som den kosmopolitiske liberale elitens formynderskap og definisjonsmakt. Kanskje kan fattigdom for mange være lettere å svelge enn følelsen av urettferdighet og nedlatenhet. Og dermed følger kanskje ikke de dypeste skillene sosial og økonomisk klasse, men virkelighetsforståelse, verdier og tro.

Slik sett har nok ikke den gjengse afrikaner noe i mot bistand i form av ren økonomisk støtte, vann og sanitær-anlegg eller skoler – og selvsagt deler mange afrikanere Vestens liberale verdier. Problemet springer ut fra oppfatningen av Vestens rolle: at det store vestlige prosjektet for stor grad er blitt forbundet med en illegitim pekefinger og regime-endring. Kanskje er det en uintendert og ubevisst nedlatenhet, men det er kanskje ikke så rart (som vi skulle tro) at Kina, og deres utviklingsmodell, blir stadig mer populær på kontinentet – og at andelen land som regnes som «frie» falt.

Mistet hegemoniet
De politiske bevegelsene som underbygger Trump og Brexit bærer i seg en tydelig isolasjonistisk politikk. Også EUs nye utenrikspolitiske strategi understreker at unionen har mistet innflytelse og bør senke sine geopolitiske ambisjoner kraftig. Tidligere vyer om demokratisering og intervensjonisme er strøket og erstattet med en påfallende geopolitisk sjenanse. Som enkelte analytikere har påpekt, signaliserer strategien en retur til realpolitik: ikke i form av en oppgivelse av liberale verdier, men en oppgivelse av den liberale utopien. At den internasjonale straffedomstolen til slutt måtte henlegge saken mot Kenyatta er enda et symbol på Vestens avtakende hegemoni. Denne maktforskyvningen har foregått i flere år, uten at dette nødvendigvis synker inn hos oss. Heidi Nordby Lundes (H) sitat om KrFs rolle i Afrika er illustrerende:

«Tenk hva det kunne bety hvis KrF gikk inn med klare krav om adgang til trygge aborter og respekt­ for menneskerettigheter overfor homofile, i land der konservative kristne grupperinger har stor innflytelse.»

Et komprimert Vesten
Kort sagt ser vi altså et vestlig tilbaketog på flere fronter. Når vestlige liberale krefter også taper hegemoniet i egne rekker er det kanskje ikke annet å forvente. Gjør Trump alvor ut av sine ord vil også hovedkanalen for det internasjonale samfunnets engasjement – nemlig FN – svekkes. USAs årlige bistand på over 30 milliarder dollar utgjør 25 prosent av all internasjonal utviklingshjelp. Hvis Trump vil innfri sine valgløfter om blant annet skattekutt og satsing på infrastruktur, kan bistandsbudsjettet være noe av det første han vil tappe. Trumps proteksjonistiske handelspolitikk etterlater oss dessuten få forhåpninger om at handel og investeringer kan overta stafettpinnen i fattige land. Etter en periode med god økonomisk vekst knyttet til råvareboomen på 2000-tallet, kan det attpåtil se ut til at banker, næringsliv og kapital også trekker seg ut av flere afrikanske land.   

Vexit
Et mer tilbaketrukket Vesten, der det internasjonale engasjementet primært strekker seg til egne nærområder, kan få flere konsekvenser for Afrika. For det første kan det paradoksalt nok gjøre afrikanske ledere mer lydhøre for egen befolkning. Alternativt kan afrikanske ledere i større grad bygge opp sine relasjoner til fremvoksende økonomier som ikke deler Vestens verdiladede intervensjonisme. For det tredje kan det bety en drastisk omlegging av bistanden, der kun de deler av bistanden som uomtvistelig resulterer i tydelige fremskritt, eller ivaretar vestlige lands sikkerhetspolitiske behov, blir bevart. For det fjerde kan et komprimert Vesten bety at fredsbevarende operasjoner i land som Sør-Sudan, DRC og Somalia mister helt nødvendig støtte og finansiering. Om Kina vil overta ansvaret – om enn bare for å beskytte egne næringsinteresser i Afrika – er høyst usikkert. Til sist kan det også bety slutten på Vestens asymmetriske forhold til Afrika. En normalisering av forholdene til afrikanske land trenger ikke være så dumt. Det vil innebære en større åpenhet om egne interesser og behov, og kan slik sett gi en mer troverdig og legitim relasjon.

Selv om det vestlige intervensjonistiske prosjektet har mye godt for seg, kan det skape sterke kontraster i en afrikansk kontekst. Sosial, normativ og politisk utvikling er ingen smertefri prosess, og det går ofte i rykk og napp. I Afrika har det kanskje gått litt på speed.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.11.2016

4 liker  
Kommentar #1

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Om tro og sterke menn

Publisert over 5 år siden

Takk for et interessant innlegg som tar opp tidens problemer på en god måte. At vi virkelig kan begynne å snakke om vestens intervensjonisme og verdiladete bistand på en ordentlig måte.

Det er noen viktige faktorer vi lett glemmer når vi slår oss på brystet og "TROR" så sterkt på våre egne verdier. - Ja, jeg skriver "TROR", for det er dette som virkelig er nordmenns nærmest "religiøse tro" i dag. - En TRO som må få alle andre religiøse troslærer og systemer til å underkaste seg dette verdisettet  - og ofte  heller mangel på verdier?

Det er vel i prinsippet ikke noe annet enn sterke fordommer overfor andre kulturer? Og at dette er kulturer  som har satt adskillig mindre økologiske fotavtykk på vår jord enn oss! Det er faktisk slik, at vi også har enormt mye å lære av disse kulturene.Og for ikke å glemme; alle disse kulturene en gang i tiden ble etablert på små og store profeters ord. - Profeter er vel akkurat slike "steke menn", som kjenner den eldgamle visdommen, og klarer å samle og forene folkene under "ord av sannhet", når sterke krefter bryter i stykker det bestående.. I motsetning til de som bruker makt alene.

Vi driver fra hverandre i konflikter og uoverensstemmelser, inntil det er etablert En Røst som evner å samle oss fra våre ulike tradisjoner igjen, tenker jeg. (Jesu gjenkomst) Slik vi vet at kjærlighet er tiltrekning som gir liv, og konflikter er frastøting som gir død. Denne kunnskapen bor i oss alle, -nedlagt av vår skaper!

 

4 liker  
Kommentar #2

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

All-akseptets hellighet

Publisert over 5 år siden
Nikolai Hegertun. Gå til den siterte teksten.
«Tenk hva det kunne bety hvis KrF gikk inn med klare krav om adgang til trygge aborter og respekt­ for menneskerettigheter overfor homofile, i land der konservative kristne grupperinger har stor innflytelse.»

Dette spesielle all-akseptet av menneskelige variabler virker å være så godt og så riktig. Liberalisme er så inviterende og så selvfølgelig den beste løsningen, at man ikke ser konsekvensen av dens utflytende og etterhvert så ryggesløse mangel på moral.

Det blir et evangelium i et sosialiserende prosjekt hvor "alle skal med". Når alle skal med blir "godhet" en moraliserende tvang, en dirrende og harmfull pekefinger mot alle "-------fobier". Forskjellen mellom den indre stemme om hva som er rett og galt, blir en sterk kontrast til den ytre befaling om at ikke noe er galt, alle variabler er rett - og alle skal med i denne rettigheten.

Er det da ikke merkelig at kristendom må fallere for denne allemannsretten? Den kristne verdi passer ikke inn i liberalismens omfavnende grep. Vi ser nå at kristenheten er blitt demokratisert, slik at alle skal med i en åpen folkekirke, hvor hver enkelt har rett til å leve ut sine personlige ulikheter under guds velsignelse, for alle blir frelst uansett. Så kirkens evangelieum er blitt en politisk bevegelse i liberalismens ånd. Da kan den også få lov til å "være med".

Gudsbegrepet er ikke lenger overstyrende. Andre krefter spiller en større rolle, og den sterkeste mannen av dem alle Jesus Kristus, er blitt en parantes i sin egen bevegelse for å frelse verden. Vi skal ikke lenger frelses i Guds bilde, men i menneskets lignelse av seg selv.

Ingen mennesker eller noe av deres politikk er fullkomment fri for feil. Innen liberalismen har vi et hykleri av dimensjoner hvor egen evne til selvransakelse er unødvendig, for "sakene" er jo så bra! Konservatismen holder fast på varige verdier, men mammon er en støvsuger som feier over jorden og isolerer rik og fattig i en eldgammel tradisjon. 

Alt som er skjevt og ubalanseret og urettferdig i verden kommer fra oss mennesker selv. I mine tanker blir skriftens ord: "Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod men mot mørkets åndehær og denne verdens herrer." - stadig tydeligere. Det er ikke en maktkamp mellom politiske eller verdimessige metoder og formål i det menneskelige formatet som er det omfattende perspektivet. Det som nå skjer kulminerer i en polarisering av evige verdier, evige sannheter, profetenes nedtegnelser i motsetning til likegyldighet overfor disse verdier. En likegyldighet som visstnok preget tiden før den såkalte syndfloden.

Mennesket er et vesen med et selvbilde enten preget av og i Gud som skapte denne verden, eller at vi selv gjennom våre stolte bragder hever oss over alle verdier av evig art og opphøyer vårt vesen til det ledende i universet. - Vi har skapt oss selv ved en ren tilfeldighet, survivel of the fittest i en random sannsynlighets prosess, som fortløpende tilpasses vårt eget bilde - uten noen form for hensikt med det! Denne forståelse inkluderer oss alle og er et viktig fag i skolen. Dette levner de evige verdier lite spillerom og mennesket faller ned i en pøl av håpløshet som døyves med dataspill og annen dop.

Hvem higer etter disse "verdiene" i verden forøvrig? De er besnærende fri for samvittighet i sin åndsløshet, men passer de egentlig inn i et evig perspektiv? Hvis de ikke gjør det så er svaret å bli kvitt evigheten muligens det riktige grepet - hvem eller hva det nå er som tjener på det.

5 liker  
Kommentar #3

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Nikolai Hegertun. Gå til den siterte teksten.
både i Afrika og i vestlige land er lei det de anser som den kosmopolitiske liberale elitens formynderskap og definisjonsmakt. Kanskje kan fattigdom for mange være lettere å svelge enn følelsen av urettferdighet og nedlatenhet. Og dermed følger kanskje ikke de dypeste skillene sosial og økonomisk klasse, men virkelighetsforståelse, verdier og tro.

Takk for et svært godt innlegg!

Det siterte her vil jeg gjerne fremheve. Det sier kort og presist hva som er situasjonen.

Jeg husker godt Nyerere. Han talte stadig til oss om råvareprisene: Om de kunne få bare noen ører mer pr enhet råvare de solgte til vesten, ville Tanzania ikke ha behov for bistandsmidler, men klare seg selv.

Da Romatraktaten ble trykt på norsk, før EFavstemningen i 1972, forkynte den at vestens handelspolitikk overfor Uland skulle stå fast til evig tid.

Slike verdiladde eksempler er det mange varianter av, og slike verdier stikker dypt i folkesjelen.

Slik er det også med kristentroen. De verdiene jeg lærte på skolen som barn, å elske Gud og fedrelandet, regnes nå som skadelig for utviklingen av det globale samfunnet.

Jeg ser Mette nevner Jesu gjenkomst. Ja, alle religionene venter en frelser nå, fordi den nye "eonen/tiden" er kommet.

Både naturreligionene, astrologien, Bibelen, Koranen og Mahabarata skildrer /Guds rike/Fredsrikets komme i den kommende tid, Vannmannens tid i den store sidssyklusen
Man har noe ulikt syn på hvordan dette riket kommer og hvem som er den rette herskeren der.

Å være den som har makten, å være den som skaper "Utopia", ble viktig også politisk. Kanskje et forsøk på å bringe visjonene ut av den religiøse konteksten? Eller, som Mahabarate spør om: Hvem er den rette arvingen?

I hvertfall har streben etter verdensherredømme ikke bare preget den sterke mann.

Våre to ytterliggående politiske strømninger, nazismen og kommunismen, deretter EF, hvor arbeiderne samarbeidet med kapitalen om et felles marked, og tilsist det globale prosjektet.

Og slik er vi midt i en fortelling som fremkommer selv hos en "nøktern" mann som Pandit Nehru. Han skriver verdenshistorien for sin datter, og tidlig i fortellingen avslutter han et av kapitlene med utsagnet: Men i den kommende tid er det Asia som skal være den herskende, det er noe alle vet.

2 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere