Verdidebatt

Den vanskelige historien om avlatshandelen

Vi må våge også å ta inn over oss den smerte de vanskelige sidene ved historien har forårsaket. Det er avgjørende for å kunne gå videre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Debatten i kjølvannet av KFUK-KFUMs film Gaven er preget av beskyldninger og karakteristikkene sitter løst om hva som er løgn og «pinlig dårlig» (Eirik A. Steenhoff 17. november). Når man leser Sigurd Hareide og enda mer Steenhoff blir det vanskelig å forstå at det i det hele tatt var grunnlag for en av de største omveltninger i Europas historie.

• Les mitt første innlegg: Rett å se skjærsilden fra de redde sjelers synvinkel

Men denne omveltning skjedde og hadde nettopp avlatstesene som ytre utløsende årsak. Når det skal markeres 500 år s­iden dominobrikkene begynte å falle,­ kommer man ikke utenom å fremstille disse og den tilhørende kontekst. I spørsmålet om hvordan dette skal gjøres fremviser debatten saklig uenighet i spørsmål om perspektivvalg.

Til forståelsen av sammenhengen mellom avlat, skjærsild og finansvesen i senmiddel­alder, vil jeg anbefale alle å lese Heinz Schillings store bok Martin Luther, rebell i en brytningstid (Vårt Land forlag). Boken feires nå internasjonalt og utgis på en rekke språk.

Hva Steenhoff karakteriserer som et «svært tynt grunnlag» (17. november) vil han her få en innføring i, også til dominikaneren Johannes Tetzels rolle. Schilling fremhever selv at boken også har fått god mottakelse i romersk-katolske områder, Norge bør ikke være noe unntak.

Feilslutning. Mer interessant er det imidlertid å rette søkelyset mot den påstand som implisitt fremmes av Hareide og Steenhoff, at å påpeke og kritisere historiske forhold i romersk-katolsk lære og praksis, er identisk med å angripe dagens kirke. Jeg mener at det er en feilslutning.

Og omvendt: At jeg ved å fremholde den evangeliske kristendomsforståelse Luther vinner frem til, hvor Kristus er formidler av kjærlighet og nåde, ikke angst og pinsler, skulle påstå at dette så er et konfesjonelt karakteristikum, er nøyaktig samme feilslutning (se forøvrig mitt innlegg om fortapelsen på verdidebatt.no).

Det er ingen automatisk sammenheng mellom Luthers evangeliske kristendomsforståelse og evangelisk-lutherske kirker. Som Inge Lønning brukte å si: «Luther­ kom aldri til Norge.» Med det mente han å si at det var pietismen som kom til å prege evangelisk kristendom i Norge, ikke de tanker om Gud og mennesket som Luther vant frem til.

Egen arv. Debatten tyder på at både en historisk tematisering og en teologisk kritikk av avlatshandelen og den vanhellige allianse mellom finansvesen og sjelesorg som fant sted i senmiddelalder, og som nettopp utløste Luthers avlatsteser, oppleves som truende. Det kan være forståelig med tanke på hvordan man gjennom konfesjonaliseringen i begge kirker har fortalt om seg selv gjennom å kritisere «den andre», og at katolikker i Norge har vært i mindretall.

Men hvis det er vanskelig for romersk-katolske ungdommer (og voksne) å høre om denne vanhellige alliansen og hvordan den ble opplevd, bør de kanskje nettopp lære om denne for å oppmuntre til en mer kompleks tenkning også om egen arv.

Selvsagt bør det samme gjelde Den norske kirke: Ved markeringen av reformasjonsjubileet ­tematiseres for eksempel Luthers problematiske utsagn rettet mot jøder og kvinner – også i trosopplæringen.

Ta inn over seg. Nettopp å se de vanskelige sider ved historien og ikke underslå disse, men å våge også å ta inn over seg den smerte disse har forårsaket, er avgjørende for å kunne gå videre i håp om en dag å kunne bli et forsonet mangfold.

Dersom filmen som debatteres skulle ha tematisert forholdet mellom de to kirkene i dag, kunne Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren ha vært et av flere naturlige utgangspunkt. Men historien bak kan ikke forties.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt