Verdidebatt

Brent barn, brølende lam og brautende televangelist

Jeg har fått innblikk i pengepress bak sceneteppet i Visjon Norge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noen ganger er jeg blitt spurt hvorfor jeg har engasjert meg mot Visjon Norge og karismatikk. Noe av svaret: Jeg har fått innblikk i ulike former for pengepress bak nevnte kanals sceneteppe. Jeg har hatt mye kontakt med folk som er berørt av herlighetsteologisk virkelighetsflukt, og jeg har - på grunn av egen erfaring - ant hvordan disse har det.

Enkelte personer har ønsket at jeg forteller min personlige livssyns- eller utbryterhistorie. Kanskje kan jeg møte dem omtrent halvveis?

Personlige historier, av typen "Hva livet lærte meg" eller liknende, kan godt fortelles med nyanser og detaljer. Dette er ikke en slik skildring, men glimt fra et par livsfaser - og av bakgrunnen for mitt engasjement mot Visjon Norge. Lurer noen på noe annet, spesifikt, er det bare å spørre. (Jeg biter ikke. Bare bjeffer litt hvis noen hykler åpenlyst.)

Jeg er vokst opp i et nokså normalt, norsk og luthersk hjem. Fra midten av tenårene var jeg ganske søkende, dog som bekjennende kristen. Etter hvert var jeg sånn cirka pinsevenn, men i  2004-2005 beveget jeg meg inn i mer karismatiske former.

Jeg leste "Tyven" av Aril Edvardsen, så på Visjon Norge og fikk en hang til tro på rare bekjennelser - og på pussig praktisering av givertjeneste. Jeg var likevel med i en relativt tradisjonell, trygg forsamling i noen år.

I slutten av 2005 var jeg med på et såkalt profetisk seminar på First Hotel Ambassadeur i Drammen. Arrangør var "Brølende lam" ved Per Ivar og Valentina Winnæss. I årene som fulgte, ble det flere arrangement. Etter hvert hjalp jeg også til en del, med blant annet tekst-, barne(hage)- og gudstjenestearbeid.

I noen av de samme årene dro jeg på møter i Visjon Norge-regi. Visjonskirken-miljøet ble nok aldri godt kjent med meg. Jeg var ikke på mange vanlige møter. Men jeg dro på flere arrangement i drammensområdet og Bergen, og tok til meg forkynnelse fra Hanvold, Howard-Browne og andre framgangspredikanter.

Tidlig i 2010, etter å ha "møtt veggen", leste jeg Torbjörn Swartlings bok "Trosförkunnelsen - inget evangelium". Swartling fortalte om en del erfaringer hos Livets Ord. Selv om det var mange år tidligere og boka kom på 1990-tallet, var det som å lese om mitt eget forsamlingsmiljø. Dette hjalp meg å ta et ganske tidlig og bestemt oppgjør med meg selv, og med mye av trosbevegelsens lære.

Noe annet gjenkjennelig for meg var noe Dagen-redaktør Tarjei Gilje skrev nylig:

"Når livssituasjonen oppleves utfordrende og uoversiktlig, og noen fremstår med klare løsninger som de mener kan hjelpe, kan vi alle komme til å gå på akkord med det vi egentlig vet."

Da jeg leste dette, var det som å lese om noe av min vei inn i trosbevegelsen og profetisk-karismatisk sammenheng. Inn i fornektelse av mye av min personlighet, inn i intellektmobbing og virkelighetsflukt.

Jeg hadde havnet i en temmelig utfordrende, uoversiktlig livssituasjon. Det å høre enkelte forkynnere tilby tilsynelatende ukompliserte løsninger, "dro i meg". Det bidro til at jeg beveget meg langt inn i tanker og handlinger som gjorde livet mer komplisert. Ting på det personlige plan ble verre, ikke bedre, av at jeg prøvde hardt å følge prinsipp Ditt og bekjennelse Datt fra superpredikantenes sølvfat.

Gilje skrev videre i det siterte avsnittet:

"Derfor er det viktig at vi snakker sant. Neste gang kan det være vi som blir ofre for populismens retorikk."

Det er viktig at vi snakker sant. Og når predikanter som går for å "være i Guds ledelse", snakker usant, er det viktig å reagere.

Framgangsteologien snakker delvis svært usant om livet. Delvis ved hjelp av løsrevne bibelvers.

Framgangsteologene får framgang på andres tilbakegang, og rikdom gjennom andres fattigdom.

Jeg er ikke bitter på framgangsteologene, finansprofetene og virkelighetsfluktens apostler. Men jeg vet hvordan det kan føles å stole på rådene deres - og å dumme seg ut når man gjør det.

Derfor bryr jeg meg om de som berøres av usunn forkynnelse, og (blant annet) derfor tenner jeg når jeg ser manipulasjon og løgn. Og jeg vet at det nytter - å "si ifra". Jeg har fått mange nok fortrolige betroelser til å slippe å tvile på dette. Da kan jeg tåle at teokratiske trosbevegere setter piggene ut og stempler meg som en ugudelig fysak. Og tror at motstanden er bevis på Guds velbehag.

Tross alt er dette en lav pris å betale for å få gitt noen en stemme, og si noen sannhetens ord om makt- og mikrofonmisbrukende hyklere. Det er verdifullt å kunne få drive litt "folkeopplysning". Det var sannheten, og ikke populisme eller - for den saks skyld - positiv bekjennelse, som skulle sette mennesker fri.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt