Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Politisk søppeltømming

Når søppelet hoper seg opp i Oslo, får vi en stinkende ­påminnelse om hvor lett det er å love noe man ikke har planer om å holde.

Publisert: 16. nov 2016

Mindre enn en uke ­etter at Donald Trump ble valgt som amerikansk president har avisen The Independent listet opp ni punkter hvor Trump alle­rede har løpt fra sine spektakulære løfter fra valgkampen.
I Trump-leiren brukes nå ­uttrykket «kampanjeprat» på samme måte som ordet «garderobeprat» ble brukt for noen uker siden. «Det var bare kampanjesnakk», heter det nå om løftet om at USA skulle begynne med torturmetoden waterboarding igjen.

Og takk for det, vil nok mange tenke. Jeg kjenner få som er tilhengere av tortur. Men samtidig kjenner jeg mange som mener det er nitrist å være vitne til at man kan lyve seg til verdens viktigste embete.

Hvem ler nå? Før jeg skriver videre, vil jeg presisere følgende:

Også Hillary Clinton løy i valgkampen. Lekkasjene fra Wikileaks viser at hun sa én ting ­offentlig og noe helt annet til sine mektige støttespillere i lukkede fora. Partiet hennes brukte også ufine metoder for å stoppe rivalen Bernie Sanders i primærvalgkampen.

Så denne artikkelen er ikke noe forsvar for Clinton. Den er heller ikke noe forsvar for min yrkesgruppe i mediene. Mange mener vi var nyttige idioter for sitatmaskinen Trump. Andre sier at vi bommet ved å gjøre narr av ham, for hvem er det som ler nå? Dessuten: Hvem er det som ikke har lest en tittel i avisen som lover mer enn det teksten lever opp til?

Lojale dommere. «We don’t win anymore», messet Trump gjennom hele valgkampen. Det lovte han å få en slutt på. Ved å stemme på ham skulle amerikanerne bli vinnere igjen.

Og det ble de jo, de som stemte­ på Trump. Riktignok fikk han nesten 800.000 færre stemmer enn Clinton. Så hvis valget var rigget, som han snakket så mye om, så var det i så fall i hans ­favør.

Men Trump vant. Han fikk i tillegg flertall i Senatet og Kongressen. Og han vil utnevne høyesterettsdommere som gir den dømmende makt samme flertall som den lovgivende og den utøvende makten. Trumps rådgivere leter nå etter kandidater som først og fremst er lojale, leser jeg.
Så mye for maktfordelingsprinsippet.

Løftene. Trump har nå alle muligheter til å gjennomføre sin politikk:
• Kvitte seg med Obamacare: Før valget sa Trump at han ville­ gjøre det veldig raskt, det var en kata­strofe. Nå sier han at han vil­ 
beholde deler av Obamacare. Han ble overbevist om at det var mye bra der etter sitt møte med den nåværende presidenten.
• Fengsle Hillary Clinton: Han lovte å sette motkandidaten i fengsel og fikk tilhengerne til å rope «Lock her up». Etter at Hillary gratulerte ham med seieren, sier han at hun ikke kunne vært hyggeligere, at han ikke vil skade henne og at hun og Bill er gode folk.
• Muren mot Mexico: Trump lovte­ å bygge en grensemur, og han lovte at Mexico skulle betale for den. Nå sier han at det kanskje blir et gjerde i stedet. Hans rådgiver Newt Gringrich, sier at de «ikke vil bruke mye energi på å få Mexico til å betale, men det var et supert kampanjeverktøy.

Reality-TV. Listen kunne vært mye lengre. Den øker dag for dag. Mange er skuffet over disse løftebruddene. Andre er lettet.
Mitt ærend her er ikke å disku­tere innholdet i Trumps politikk. Min agenda er å skrive om ­moralen i det å love ting man ikke har tenkt å holde.

Det kan være at mange amerikanere ante eller visste at Trump kom til å løpe fra løftene sine. Kanskje stemte de ikke så mye på meningene til kandidaten sin, som de stemte på karakteren hans. En winner-takes-it-all-type, slik idrettshelten Lance Armstrong var i en årrekke.
I idretten har vi dopingkontroller for å hindre at juks gir ­gevinst. I næringslivet har vi Økokrim og Konkurransetilsynet.

I politikken ser det ut til å være fritt fram. Valgflesk er et inn­arbeidet begrep. Men Trump har tatt det til et nytt nivå. Han har tatt med seg alt han kan om manipulasjon og spillteori fra sin lange erfaring innen reality-TV. I den bransjen er det sjelden den med mest integritet som står igjen som vinner.

Anbud. Og når ordet søppel er nevnt: Det lukter vondt i Oslo denne høsten etter at politikerne­ overlot søppelhentingen til Veireno, som ikke holder det de lovte­ i anbudskonkurransen. Det samme skjedde i hovedstaden i 1998, da anbudskonkurranser ble innført første gang. Kanskje er det noe ved det å være politiker som gjør det vanskelig å forstå at det ikke er alle oppgaver som bør tildeles den som lover mest?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.11.20168

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere