Tilhører vi to ulike religioner?

Vi hørte tidlig om amerikanske vekkelsespredikanter som solgte sitt budskap gjennom TV. Seerne ble lovet mirakler under forutsetning av at de fulgte oppskriften til TV-predikanten. Oppskriften var et sammensurium av bønn og penger. Jo mer man ba, og jo mer man ga, desto sikrere kunne man være på at underet skjedde. Ikke rart mange så en parallell i middelalderens ­avlats-
handel som Martin Luther kjempet for å ­avskaffe.

I Norge følte vi oss til å begynne med fremmed for den type TV og forkynnelse, men etter hvert har vi fått norske avleggere. Den som mener å ha noe viktig å melde, vil bruke de mest effektive kanaler. Arild Edvartsen forstod dette tidlig.

Takket ja. I dag er det TV Visjon Norge­ som er i førersetet i sjangeren kristenformidling via TV. På nyåret 2015 ble jeg kontaktet av TV Visjon Norge. De ønsket å bruke mine sanger fra bibelhistorien i sine barneprogram. Det var hyggelig. Jeg takket også ja til å bli intervjuet og synge i en direktesending i siste halvdel av mars.

Mars kom, men to uker før jeg hadde­ avtalt fremmøte, hadde kanalen ­utløst en mediestorm. NRK Dagsrevyen meldte at den nigerianske pastoren Bayo Oniwinde var på Visjon Norg­e og tilbød velsignelser og mirakler 
mot pengegaver. Jan Hanvold ble i­ntervjuet og bekreftet opptredenen til nigerianeren.

To uker etter var jeg gjest. Der var også pastoren fra Nigeria. Jeg forstod at jeg skulle være med i et slags innsamlingsprogram. Jeg satt i en sofa og ble intervjuet. Få meter bortenfor stod pastoren med tolk. Kameraet vekslet mellom de to posisjonene. Pastoren fyrte løs om Guds rike nåde, og utfordret seerne til å gi konkrete beløp til TV-kanalen.

Underlig opplevelse. Det var en under­lig opplevelse. Jeg kunne ikke la være å fortelle seerne at nåde ­betyr gratis, og at jeg var noe fremmed for koblingen mellom penger og nåde. De to som var moderatorer, og som oppga kontonummer og kommenterte­ gaver som kom inn, meldte at det var lite ­aktivitet i givertjenesten under intervjuet med meg. Forståelig nok. I løpet av hjemturen til Lillesand på drøye tre timer hadde jeg god anledning til å ­tenke. Den nigerianske pastorens fremtoning og forkynnelse var så langt borte fra min egen at man skulle tro han tilhørte en annen religion.

Sammenliknet med hans form og innhold måtte jeg innrømme overfor meg selv at jeg var mye nærmere mine humanetiske venner, og mange av de jeg møter med en helt annen religiøs bakgrunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2016