Kommentar

Glassknuserne

Det er mulig Hillary Clinton sendte noen tanker til Victoria Woodhull valgnatten, den første kvinnen som stilte som presidentkandidat i USA.

Den historiske seieren uteble. Clinton, den klart best kvalifiserte kandidaten, stanget ikke gjennom USAs tykkeste glasstak.
Året var 1872. Victoria Woodhull bestemte seg. Hun ville stille som presidentkandidat for «Partiet for like rettigheter.»

Men, hun ville uansett ikke ha kunnet stemt på seg selv, siden dette skjedde nesten 50 år før kvinner fikk alminnelig stemmerett i USA.
Woodhull var en progressiv foregangskvinne, og ledet kvinnesaksbevegelsen. Partiets program sto for likestilling, reformer i arbeidslivet og «fri kjærlighet». Med det mente hun at folk skulle stå fritt til å gifte seg, skille seg og få barn uten myndighetens innblanding.
Selvsagt ble hun ikke valgt. For Woodhulls program var banebrytende radikalt. Derfor opplevde hun mye hets og latterliggjøring.

Fasit. Hva som er vesentlig for en historisk utvikling kommer an på hvem som forteller den. Det blir ofte sagt at de som vinner, får retten til å skrive historien. Ukjente og nye fortellinger om et lands historie, kommer ofte til i ettertid. For eksempel at det har flere kvinner forsøkt å nå den politiske toppen i USA, inkludert nevnte VictoriaWoodhull. Hun ble forøvrig tvunget til å gifte seg med en tyrann som 15-åring. Det var en av grunnene til at hun kjempet for kvinners rett til å skille seg fra udugelige menn. Hun kritiserte samfunnet for hykleri og dobbeltmoral som fordømte skilte kvinner, men tolererte at gifte menn holdt seg med elskerinner.

Lærer ikke. I en artikkel i Huffington Post har skribenten Rebecca Bohanan samlet fortellinger om flere kvinner som har stilt som president- og visepresidentkandidater i USA fra Woodhull og fram til Clinton. Hun gremmer seg over at hun har visst så lite om disse pionerene. Fordi historietimene i skolen var å bli «gjenfortalt de samme, gamle historiene om kjente, heterofile menn.»
Ingen lærte meg at en afro-amerikansk kvinne stilte til valg i 1972, skriver hun.

Den gode kampen. Det var Shirley Chisholm, den første, svarte kvinnen som ble valgt inn i Kongressen. Chisholm ble ikke nominert. Demokratenes presidentkandidat ble George McGovern. Året etter skrev Chisholm dette i boka «The good fight»: «Det ble sagt at USA ikke var klar til å velge en katolikk som president da Al Smith stilte til valg i 20-årene. Men hans nominasjon kan ha banet veien for John F. Kennedys vellykkede kampanje i 1960. Hvem kan forutsi? Det jeg håper mest på er at det nå vil komme andre som vil føle seg like i stand til å stille til valg som en velstående, kjekk, hvit mann.»

Gråt og smerte. Smerten i ansiktene til de mange, unge kvinnene etter at Donald Trump seiret onsdag, var talende. Mange av dem hadde helt sikkert tenkt på hvordan det ville være å oppleve at den første svarte presidenten overlot det ovale kontoret til den første kvinnelige presidenten i USAs historie. Slik ble det ikke.

Jeg føler jeg aldri vil oppleve en kvinnelig president. Og jeg er bare 34 år gammel, skrev læreren Rachel Monday på Twitter.

Ikke fordi hun er kvinne. Hvordan skal historien om Hillary Clinton fortelles? Den åpenbart mest kompetente av presidentkandidatene, men som likevel ikke ble valgt. Som vi har hørt så mange, mange ganger i denne valgkampen, også etter Trumps seier var et faktum: Det handler ikke om kjønn, at hun kunne bli den aller første kvinnelige presidenten. Nei, gjennomgangstonen er at hun har vært en del av eliten, hun forstår ikke folk flest, hun er for liberal.

Kvinnelige velgere vil ikke ha på seg at de ikke ville stemme på henne fordi hun er kvinne, men fordi de ikke støttet hennes politikk. De var ikke kvinnefiendtlige. De var Clinton-fiendtlige.
Vanlig reaksjon. Aud Valborg Tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultet og Ingrid Bjerkås-biograf påpeker at det er en vanlig reaksjon mot kvinnelige pionerer: Man kan være enig i at det burde være en kvinne. Men akkurat denne kvinnen er feil.

– At denne første som bryter gjennom lydmuren og som tør, ikke er den rette, ikke er verdig, ikke smart nok, ikke moralsk nok, ikke kvinnelig nok, og så videre. Dette er vel kjent fra vår egen nære historie, sier hun. Da Tønnesen skrev biografien om Norges første kvinnelige prest, ble dette gjentatt hele tiden.

Fristelse. I 1984 valgte Walter Mondale kongresskvinnen Geraldine Ferraro som visepresidentkandidat. Det var historisk. Under valgkampen ble hun stilt spørsmål som ingen ville ha spurt enn mannlig kandidat:

«Tror du at sovjeterne muligens blir fristet til å utnytte deg bare fordi du er kvinne?»

Mondale og Ferraro tapte stort mot Ronald Reagan og George Bush.
Flest stemmer. Hillary Clinton fikk flest stemmer ved valget. Flertallet av amerikanerne ville ha henne. Valgmannsystemet i USA, som skal sikre at også små stater får innflytelse, har igjen skapt debatt: Clinton tapte selv om hun har fått minst 300.000 flere stemmer enn Trump.
Samtidig ble Ilhan Omar valgt inn i delstatsforsamlingen i Minnesota. Hun er den første somalisk-amerikanske lovgiveren i USA. Omar er praktiserende muslim og bruker hijab.

En uke før valget fikk somaliske immigranter i Minnesota attesten «disaster» av Donald Trump.

Ilhan Omar kom til USA fra en flyktningleir i Kenya som 14-åring. Til radiokanalen NPR sa hun etter valget: Dette var en seier for alle som blir fortalt at de må begrense sine drømmer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.11.2016

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar