OBJEKTIVITET

Alle har vi vår subjektive virkelighet i det som er sant og virkelig for oss og der vi er i egen utvikling her og nå. Samtidig må vi hele tiden forholde oss til at andre mennesker er på en annen reise, også troende.

I mitt liv har det vært store omveltninger i å skulle forstå andre både i kultur i eget land og andre lands skikker osv Har reist og opplevd mye både på det indre og ytre plan. De lengste og mest vedvarende reiser har handlet om tro og innsikt på det psykologiske og mellomn-menneskelige plan gjennom mange år.

De vanskeligste opplevelsene har vært å forholde seg til en stadig sterkere tro på Gud og samtidig skulle forholde meg til verden og de sekulære som er på en helt annen reise. Den andre problematiske reisen er den som handlet om reisen tilbake i tid til hjembygda og til tida som var en gang. men som står nesten helt stille - i tid og rom. Den hadde i tillegg forandret seg på et heller merkelig vis.. Kjenner meg igjen i del av det Wassmo har skrevet om i sine bøker.

Jeg lærte i USA ( flere omganger) og være objektiv i forhold til inntrykk og kunnskap, og takk og pris for det-for en møter så uendelig mye uforstand i deler av det Norske landskapet. I tillegg mye egensnekra og  koblinger fra mange forskjellige trosretninger i det landskapet.

Det har også vært viktig i møte med et Norge som ofte har en uproff og manglende håndtering av tema i både det helsemessige og offentige rom. Mange makter ikke å skille mellom sin profesjon og sine subjektive og veldig personlige holdninger i det offentlige og ofte blandes også egne smale holdninger inn i møte med andre,

At vi blir personlige som debattanter her på verdidebatt er jo mere naturlig og tro og grenser er vanskelige tema. Det griper inn i ens identitet og veien en går på et vis. En kan bli både sint og glad, en har mye felles med noen og andre andre opplever en som helt i tåka.

Det er  tema her som jeg vil gå videre med:

De store probemene en kan oppleve i møte med mennesker som har en stor mangel på egen identitet og grenser. Jeg ble veldig klar over dette i min reise tilbake i tid til bygda-hvor omfattende dette egentlig  er. Ikke bare for mennesker med svake personligheter eller usikre ego slik en ofte møter i bykulturen eller i teraptsammenhenger, menneskers usikkerhet er noe vi alle kan møte både i og utenfor tro og tvil. Alle har i tillegg gode og dårlige perioder i livet, det blir ikke lettere av å søke dypere sannheter og innsikter.

På bygda møtte jeg mennesker som som har sin identitet først og fremst i sin familie eller sitt miljø. Mange hadde dårlige grenser og innrettet seg til andres krav eller forventninger -hele tiden.  De ble (blir) da en del av bygdas struktur og mentalitet og av andres oppevelser av hvem de selv var (er). Dette tok også mange med seg til tross for at de flyttet vekk til by eller bygder langt unna og eller seiner flyttet tilbake. De dro med seg egen families - sjel på et vis. Men jeg møtte også der noen som hadde sin idetitet og tro i et nært forhold til Gud, takk og pris.

Det er ikke bare greit og bra for noen uansett god eller mindre god slekt - dette at en har utydelige grenser og svelger kameler hele tiden og hver dag. Noen kanskje tåler det og klarer seg andre har dominerende maktmennekser i sine familier som styrer alt og alle.

Men vi skal jo alle ha vår egen identitet i Kristus ikke i vår mer eller mindre dysfunksjonelle familie-storfamilie (ytterfam. på et vis) eller bygdkultur. Vi skal jo også vite hvem vi selv er i våre innerste rom.

Vi må først utvikle vårt eget ståsted og rydde i alle slags feilaktige påvirkninger - NOE MANGE HER PÅ VERDIDEBATT HAR SKREVET MYE OM DET SISTE HALVE ÅRET -OG GODT ER DET!!! og tilslutt eller kanskje samtidig tilogmed søke hjelp hos vår venn på reisen-Kristus.

Jeg brukte veldig mange år på det objektive landskapet for å holde tunga rett i munnen og psykisk balanse om tro, vitenskap og fornuft i det rasjonelle. Etterhvert så står en ganske støtt og i all kamp og det er jo nærmest et mirakel selv i alle verdens sorger og bekymringer.

Kan  vitne om Guds kraft, lys og overmakt i møte med ondskapen både i og utenfor denne verden. Mystisismen skiver mye om det komplekse i troen, men at en må ha en stabilitet i sinnet for å kunne orke disse tema. Det er en stor belastning for psyken å gå i dybden, og en må ta det over tid.  I tillegg blir jo alle som beveger seg nærmere Gud utsatt for streke åndskrefter-noe også flere skriver om på disse sidene

Det er en enklere reise å bare holde seg i hodet, eller i ytre trygge rom.