Jeg beklager ikke invitasjon til bibelvandring

En familie som ikke hører til Den norske kirke, reagerer sterkt på at de har mottatt invitasjon til bibelvandring i Garder kirke (Vårt Land 2. november). Jeg er intervjuet i saken og er der sitert riktig. Men i bildeteksten gikk det visst litt fort hos redaksjonen. Der står det «Beklager: Prest Frode Granerud».

Det stemmer ikke. Jeg brukte ikke ordet «­beklager» da jeg snakket med journalisten, og jeg bruker det heller ikke nå. Derimot sa jeg det jeg ellers er sitert på: Vi valgte å sende invitasjon til alle barna i Garder, fordi vi ønsket å inkludere alle. Det var ment godt, men vi ser at det ikke ble oppfattet slik. Vi tar reaksjonen fra familien til etterretning, og de kommer ikke til å få flere invitasjoner fra oss.

Må tåle. Men beklage gjør jeg altså ikke. Beklage gjør man bare hvis man har gjort noe som er galt, og det mener jeg at vi ikke har. Først det juridiske: Så langt jeg kan skjønne, brøt ikke menighetskomitéen i Garder noen regler da de gav denne ­familien en invitasjon til ­bibelvandring.

Det er mulig å reservere seg mot adressert og uadressert reklame for salg og ­næringsvirksomhet, men ikke mot ­reklame med politisk og religiøst innhold. Det betyr at man må tåle å få brosjyrer fra de politiske partiene i postkassen når det er valgkamp, og man må tåle å få det lokale menighetsbladet. Videre har kirken mulighet til å sende invitasjoner til arrangementer, også til personer som ikke er medlem i Den norske kirke. Om man bør benytte seg av denne muligheten, får så være en lokal vurdering.

Ikke krenkende. Så det prinsipielle: I et livssynsåpent samfunn må man tåle at mennesker ønsker å dele sin tro. Det er ikke krenkende å invitere noen til et arrangement i kirken, i moskéen eller i tempelet. Moren i Garder spør retorisk: «Hvordan ville du opplevd det om jeg sanket inn navnene på alle sjuåringer i bygda, ga dem en koran og inviterte dem til koranundervisning hver lørdag, som er vanlig i min religion?»

Men det vil ikke være noen grunn til å reagere sterkere på det enn på en invitasjon til å bli med i det lokale skolekorpset. I et livssynsåpent samfunn bør vi ikke bare tåle dette, vi bør tenke at det er positivt. Når Jehovas Vitner ringer på min dør, vet jeg at de mener besøket sitt godt, og de fortjener å bli respektert for det – så lenge de også respekterer et nei der man ikke er interessert.

Og når menighetskomitéen i Garder ­inviterer til bibelvandring, så er det ikke verre enn at man kan kaste invitasjonen hvis man ikke vil være med. Å kalle et vennlig brev for «aggressiv kirkerekruttering» og «ufattelig frekt» er å ta dette fullstendig ut av proporsjoner. At mennesker ønsker å dele sin tro er spennende, og det kan føre til interessante møter og gode samtaler. Og vil man ikke være med på det, kan man bare si nei takk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.11.2018