Verdidebatt

Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump

Årets presidentvalg kan være det siste hvor konservativ evangelisk kristendom er en maktfaktor i amerikansk politikk. Det kan man takke Donald Trump for.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Konservativ evangelikal kristendom har vært en maktfaktor på den politiske høyresiden i USA som ingen republikaner med presidentambisjoner har kunnet unngå å ta hensyn til. Gruppen av såkalte «evangelicals» er imidlertid atskillig mindre homogen enn det medienes trang til stereotype forenklinger kan gi inntrykk av. Den omfatter alt fra sprø tv-predikanter som markedsfører overlevelsesdrakter til et nært forestående Armageddon til mer siviliserte former for kristendom som mange nordmenn vil kjenne seg igjen i. Når gruppen av «evangelicals» har kunnet stå frem som noen lunde enhetlig, skyldes det en liten bukett av politiske fanesaker som har holdt flokken samlet, hvor tradisjonelle familieverdier og «pro life» er de viktigste.

Men Donald Trump har splittet flokken. «Om det er noe Trump har oppnådd, så er det å slukke lyset på den kristne høyresiden,» sier Russel Moore, en av lederne for USAs største evangelikale kirkesamfunn, «Southern Baptist Convention» med mer enn 15 millioner medlemmer.

En splittet flokk
De fleste evangelikale ledere av betydning har – riktignok med noen betegnende unntak - vendt Trump ryggen og advart kristne mot å stemme på ham. Russel Moore rykket ut allerede i september 2015 i et innlegg i New York Times, der han advarte evangeliske kristne mot å gi sin støtte til en person som beskrives som uten moralsk kompass og med et kvinnesyn som en krigsherre fra bronsealderen. Moore har til og med gått så langt som til å si at ingen kan stemme Trump uten å måtte forkaste sine kristne verdier. Det er rammende ord mot evangelikale velgere som mer enn noe annet ser på seg selv som «value voters».

I evangelikale kretser er det vanligvis slik at flokken lytter når hyrden taler. Men ikke denne gang. Til tross for Trumps åpenbare religiøse analfabetisme og med holdninger og en livsstil som står tradisjonelle kristne dyder bent imot, har fortsatt godt over halvparten av dem som regner seg som «evangelicals», Trump som sin favoritt. Gjennom hele sommeren 2016 lå oppslutningen om Trump fra evangeliske kristne på mellom 78 og 79 prosent. Etter at skandalevideoen med Trumps griseprat ble avslørt, falt oppslutningen blant evangelikale noe, men mindre i denne gruppen enn i andre grupper med affinitet for Trump. I ukene som har gått, der nye skandaler har lagt seg oppå hverandre, har oppslutningen om Trump blant evangelikale holdt seg stabilt høy.  

De underliggende realiteter her er at Donald Trump har splittet det vi inntil nå har vært vant til å se på som en samlet front. Vi snakker ikke om små og ubetydelige sprekkdannelser. Det er store rifter som har kommet til syne, der grupper og enkeltpersoner beskylder hverandre for å ha tapt sin kristne troverdighet og legitimitet. Kommentatoren Jack Jenkins i Thinkprogress.com skriver at Trump har fått den evangelikale høyresiden i USA til å implodere.

Tilnærmet unison fordømmelse av Trump
Det dreier seg om mer enn for eller imot Trump. Når fronten krakelerer, kommer gjerne mange andre underliggende spenninger til uttrykk samtidig. En av disse er spenningene mellom generasjonene. Et symptom på hva som er i gjære, kom da en gruppe studenter ved USAs største kristne universitet, Liberty University, offentlig tok avstand fra sin rektor, Trumptilhengeren Jerry Falwell jr, og hevdet at å støtte Trump er å skade evangeliet. I studentenes uttalelse het det videre:

"Because our president (altså Falwell, min anmerkning) has led the world to believe that Liberty University supports Donald Trump, we students must take it upon ourselves to make clear that Donald Trump is absolutely opposed to what we believe in, and does not have our support."

Dette kom på toppen av en meningsmåling som viste at det blant unge «evangelicals» skjer interessante forskyvninger i synet på det som har vært viktige fanesaker på den kristne høyresiden, ikke minst i spørsmålet om kjønnsroller og LGBT-rettigheter. En ny generasjon av «evangelicals» overtar ikke uten videre forrige generasjons holdninger.

Jerry Falwell er ingen hvem som helst på den kristne høyresiden i USA. Den våpenglade predikanten og kristenentreprenøren er både beundret og respektert, ikke minst på grunn av sin suksess med å bygge kristne foretak etter forretningsmessige modeller som ikke er helt ulike Trumps. Her ligger nok også forklaringen på at Trump har vært Falwells favoritt helt fra begynnelsen av, dvs også på et tidspunkt da man kunne velge kandidater som står den kristne høyresiden mye nærmere, som Ted Cruz eller Marcio Rubio.

Når så 80 av de fremste evangeliske ledere i USA følger opp med en unison fordømmelse av Trump, burde kanskje skriften lyse på veggen for de mange millioner amerikanere som identifiserer seg som «evangelicals» eller «born again Christians», og som vil stemme på Trump 8. november. Budskapet fra de 80 pastorene er ikke akkurat Kanaans språk:

“Mange kristne støtter Hillary Clinton, mange gjør det ikke. Begge deler er ok. (…) Men uansett hvor vår politiske sympati ligger, er det ikke akseptabelt for evangeliske kristne å støtte en person som vedvarende og med overlegg sår splid og fiendskap mellom raser og folkegrupper, og som demonstrerer en så tydelig forakt for kvinner».

For det store flertall av evanglikale ledere, for Falwells studenter ved Liberty University og for svært mange andre som regner seg som «evangelicals», er et punkt nådd hvor det ikke lenger handler om politikk og religion, men om troverdighet og legitimitet. Falwell var en av mange evangelikale som ved valget i 1997, da Bill Clinton ble valgt til sin andre presidentperiode, stilte seg bak oppropet «Character matters». Stikket til kvinnebedåreren Clinton var selvsagt tilsiktet. Men Falwell sliter når han skal forklare hvorfor moralsk karakter ikke veier like tungt når presidentkandidaten heter Donald.

Den evangeliske grasrota er upåvirket av fordømmelsen
Den evangeliske grasrota virker likevel nokså upåvirket av fordømmelsen fra sine religiøse ledere. De synes å ville støtte Trump uansett hvilke skjeletter som hopper ut av realitystjernens og eiendomsmogulens skap. Ved begynnelsen av presidentvalgkampen i juli hadde Trump til og med 5 – 6 prosents høyere oppslutning blant evangelikale enn hva Mitt Romney fikk fra samme gruppe ved valget i 2012.

Forklaringen på hvorfor så mange evangeliske kristnes støtter Trump ligger dels i de samme konservative refleksene som hos alle andre som ser med frykt på de hurtige endringene i det amerikanske samfunnet, som er redde for jobbene sine, for latinos, muslimer og homofile. Men dels ligger også forklaringen i et religiøst tenkesett som virker legitimerende på mye av det Trump representerer. Evangelisk kristendom i USA har dype historiske røtter i puritanisme og kalvinsk teologi, der den arbeidsomme velsignes med fremgang og suksess. Mange evangelikale ser den suksessfulle forretningsmannen Trump i et slikt lys. At han er en synder (om enn aldri en angrende sådan), taler egentlig bare til hans fordel, for desto større er velsignelsen over denne mannen som Gud har utvalgt til å gjøre «America great again». Det er langs samme spor Falwell jr. argumenterer når han nekter å vende Trump ryggen. Trumps mange tabber unnskyldes med forblommede vendinger om at «we are all sinners» og lignende pueril bibeleksegese. Når Russel Moore så retorisk spør om det er grunn til å tro at en mann som skryter av å ha vært notorisk utro mot ikke bare én, men hele tre koner, vil være mer trofast mot sine politiske løfter til det amerikanske folk, er man selvsagt svar skyldig.

Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt
Misforholdet mellom hva lederne advarer mot og hva fotfolket gjør forteller noe svært interessant, og som kan sammenfattes i en spissformulering: Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt. Beveggrunnene for deres valg er ikke primært religiøse, men politiske. Så lenge det råder sammenfall mellom politisk og religiøs overbevisning, kan man hevde at man stemmer ut fra religiøs overbevisning. Men i det øyeblikk religionen peker i en annen retning av det man er mest politisk tilbøyelig til å ville støtte, er det ikke religionen, men politikken som vinner.

Årets presidentvalgkamp demonstrerer nettopp dette. Når så mange innen den evangelikale saueflokken velger å ikke lytte til sine hyrders nesten unisone advarsler, er det en indikasjon på at politikk er viktigere enn religion tross alt.

En meningsmåling som har fått en viss oppmerksomhet i USA, underbygger dette ytterligere. På spørsmål om en person som begår uetiske handlinger privat kan være en god leder i et offentlig verv, svarte 72 % prosent i gruppen «hvit, evangelikal kristen» ja i 2016, men i 2012 foran valget av Barack Obama, svarte bare 30 prosent i den samme gruppen ja på samme spørsmål.

Et slikt markant skifte i holdning kan bare forklares ved at ens politiske sympati i 2016 ligger hos den kandidaten som har lavest moralsk troverdighet, nemlig Trump. Da lar man politisk sympati overstyre  andre, mer prinsipielle hensyn.

Den store gruppen som regner som «evangelicals» i USA, er også den gruppe som har færrest kirkeaktive og flest indifferente i forhold til medlemstallet sammenlignet med andre kirkesamfunn. Dette peker på noe viktig: Etiketten «evangelical» er i store deler av det rurale USA en markør for kulturell tilhørighet som ikke sier noe om personlig trosdedikasjon. Markøren «evangelical» står for svært mange som et autentisk uttrykk for hva det vil si å være hvit, amerikansk og kristen. Vi kan med andre ord snakke om «kulturelle evangelicals». Men denne gruppen, som er tallrik i USA, vil dermed også være bærer av mange av de mest usympatiske holdninger i det amerikanske samfunnet, ikke minst den inngrodde rasismen som fortsatt lever i beste velgående, og i hatretorikken mot minoriteter som står utenfor det typisk hvite og amerikanske. For denne gruppen vil Trump med alt han kanaliserer av småborgerlige angstreflekser og raseri naturlig være den foretrukne kandidat.

Hykleriet
Evangeliske kristne målbærer ofte en selvforståelse om at de tar sin tro mer alvorlig enn andre kristne, som de mener står for en falsk og utvannet kristendom. Vi hører av og til lignende toner i Norge også. I USA rammer dette ikke minst landets mange katolikker, som tradisjonelt har stemt demokratisk og lent seg mer mot venstre enn mot høyre i politikken. For stadig flere som er fremmedgjort overfor evangelikal mentalitet, ikke minst blant unge og de mange som har sin religiøse oppdragelse i ikke-evangelikal kristendom, oppleves en slik selvforståelse som religiøst hykleri. Ingen ting tyder på at områder dominert av evangelisk kristendom, som i «the deep south», scorer særlig høyt på områder som kvalifiserer dem til noe som er "mer kristent". Man kan snarere vende argumentasjonen motsatt vei og si tvert imot. De typiske bibelbeltestatene scorer lavt på de fleste sosiale indikatorer. Utdannelsesnivået er lavere, skilsmissestatistikken høyere enn blant alle andre grupper, ikke-religiøse medregnet - til tross for et fundamentalistisk bibelsyn som skulle tilsi at skilsmisser er mot Guds vilje. Men den samme bibel som forbyr skilsmisse, er samtidig et effektivt våpen når homofile og muslimer fordømmes. Delstater der evangelikal kristendom er dominerende, har også størst utbredelse av husbråk, konemishandling og høyest risiko for konedrap.

Intet av dette skyldes selvsagt evangelisk kristendom isolert sett. Årsakskjeden er tvert imot lang og komplisert. Men inne i denne kjeden finnes også religionen som en av mange faktorer. Blant annet kan det pekes på at tradisjonell kjønnsrolletenkning, som evangelikale miljøer i USA er de fremste forsvarere av, gjør kvinner mer tilbøyelige til å finne seg i vold fra sine ektemenn. Følgelig har de også større statistisk risiko for å dø som følge av slik vold. Dersom det er sant at evangelikale kristne tar sin tro mer alvorlig enn andre, burde man som et minimum forventet et oppgjør med en kjønnsrolletenkning som gjør kvinner mer tilbøyelige til å tåle undertrykkelse og mishandling fra voldelige ektemenn. Men i disse kretser vil nettopp dét være umulig. Det vil være å utfordre noe av det kulturelle grunnlaget for deres amerikanske identitet, vel og merke slik de oppfatter den, hvor tradisjonelle familieverdier og tradisjonell kjønnsrolletenkning er to sider av samme sak. Samtidig vil det innebære å krysse den tabubelagte grensen mellom konservativ og liberal.

Det rekker lenge med Trump
Når evangelikale ledere rykker så hardt ut mot Trump som de gjør, er dette ikke uten konsekvenser overfor den store og nokså ubestemmelige mengde av amerikanere som ser på «hvit», «amerikansk» og «evangelical» som essensielle komponenter i deres identitet. Mange som regner seg som «evangelicals», men uten å ha noe sterkt religiøst engasjement, vil føle en gradvis svekkelse av sin tilhørighet til evangelisk kristendom. De vil stemme Trump uansett hva deres evangeliske ledere sier. De stemmer på grunnlag av de samme politiske reflekser som hos alle andre Trump-tilhengere som er redde for jobbene sine, for muslimer, for latinos og som synes alt var bedre på 1950-tallet. Hva deres pastorer mener, raker dem ikke. Trumps virkelighetsforståelse stemmer bedre med deres enn pastorenes og predikantenes. I stedet for å trekkes nærmere kirken eller forsamlingshuset, vil de mindre enn før oppleve kirken som et hjem som omslutter deres tilværelse og føle på en økende fremmedgjøring.

Politisk kan dette få vidtrekkende følger. Det vil kunne innebære at den store og temmelig løst definerte gruppen som går under etiketten «evangelicals» og som ingen republikanske politikere til nå har kunnet overse, i stadig mindre grad vil utgjøre en enhetlig gruppe som politiske strateger trenger å ta særlige hensyn til. Stemmene til det store flertall av dem som i dag regner seg som «evangelicals», vil man kunne vinne like sikkert uten å gå veien om religionen. Det er nettopp dette årets presidentvalg har vist: Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt