Esten O. Sæther

1

Når Gilberg heier på makta

Det er ikke maktkritisk sports-journalistikk å helt ukritisk løfte kulturministeren fram som en dame som virkelig tar gutta i øra.

Publisert: 27. okt 2016

Vårt Land har i de mer enn 32 åra siden jeg jobbet der, utviklet seg til å bli en enda tydeligere kulturavis med imponerende bredde, dybde og kunnskap på ulike områder. Det gjelder dessverre ikke sport, og det er dumt siden idretten reflekterer mange av de viktigste etiske debattene i dagens norske samfunn.
Slik er det ikke noe problem at Lars Gilberg i sin kommentar («Kulturministeren er dama som irriterer ‘gutteklubben’», Vårt Lands nettutgave 25. oktober) mener noe annet enn meg om konflikten mellom norsk idrett og kulturministeren. (I avisen hadde den overskriften «Smilene som stivnet»)

Problemet er at Gilberg mangler grunnleggende innsikt i sportens maktforhold.
For den samme kulturminister Linda Hofstad Helleland som han heier fram, titulerer seg selv som «idrettens øverste leder» og har i år alliert seg med VG-sporten for å vise hva den tittelen innebærer. Det betyr at den makt­kritiske sportsjournalistikken som Gilberg samtidig etterlyser, også bør ha henne som fremste mål. Sånn er det såvisst ikke når Vårt Lands kommentator helt ukritisk løfter kulturministeren fram som en dame som virkelig tar gutta i ­øra.


En gåte. Hvordan Gilberg ­klarer å plassere meg på det samme gutterommet er en gåte. Jeg har i årtier jobbet for en kjønnsnøytral norsk idrett gjennom hundretalls kommentarer i Dagbladet om emnet. Like uærlig er han om mitt forhold til Fotballforbundet: Der en kunnskapssøkende journalist med et eneste google-søk kan få bekreftet hvordan jeg som tilnærmet frivillig landslagstrener i futsal nesten hele tida var i konflikt med fotballens toppledelse om idrettspolitikk. Ikke noe gutterom der heller, altså.


Som kommentator har jeg for lengst lært at fakta har en lei tendens til å ødelegge artige­ vinklinger. Der Gilberg nesten korrekt trekker fram striden om anlegg som en grunn til den dårlige stemningen mellom kulturministeren og idrettslederne, hopper han over alle fakta i ­dopingspørsmålet. Det gir et ­totalt forfalsket bilde av kulturminister Linda Hofstad Helleland som en troverdig bekjemper av doping i idretten. Dette er der­imot hennes svakeste punkt, og gjør denne kulturministeren til en stusslig norsk kandidat til vervet som visepresident i Verdens Antidopingbyrå (WADA).


Konflikt. Som Gilberg bør vite, var det i februar i år en konflikt om dopingtesting i det privateide kommersielle X-Games i Oslo. Skiforbundet likte dårlig at o­ffentlige penger ble brukt 
på det amerikanske Disney-
konsernet, og så stevnet som en utfordrer til idrettens enerett på sportskonkurranser. I tillegg krevde idretten med rette vanlige dopingtester i dette privat­eide stevnet, og ble møtt med mye kritikk i media (blant annet gjennom VG).


Dette ble en belastende sak for skipresident Erik Røste, og han fikk ingen støtte fra kultur­ministeren. Muligens følte hun seg bundet av at X-Games var blitt løftet fram av det tidligere­ Høyre-styret i Oslo; muligens ante hun at dette var en tung p­olitisk sak uten velgerappell.­ Kule skikjørere mot gamle idrettspamper er rått parti.


Først to måneder seinere fortalte Linda Hofstad Helleland at regjeringen heretter ikke ville støtte idrettskonkurranser uten vanlig dopkontroll. Var det ­troverdig? Nåja; som Gilberg også vet, jobbet hun samtidig ­intenst for å få Cecilia Brækhus til å bokse i Norge. Der strittet de samme idrettsledene imot på grunn av manglende doping­kontroll. I tillegg ville ikke Hofstad Helleland i sommer mene noe om det var greit for norsk idrettskultur å sende en utøver til OL etter at vedkommende hadde­ ­sonet dom for bloddoping. Tre ganger ba Dagbladet om en ­
reaksjon. Til slutt kom svaret om at kulturministeren ikke ville si noe om dop i den norske OL-troppen fordi dette «var idrettens egen sak».


Annen agenda. Skiforbundets utfordringer er visst plutselig ikke det. For i mellomtida er altså kulturministeren blitt en kandidat for WADA-styret. Det er her jeg stiller spørsmålstegn ved kulturministerens diagnose om «systemsvikt» i norsk langrenn, og mener at hun i likhet med noen av andre kommentatorer i media, har en annen agenda i kritikken av skisporten enn å sikre at den tar vare på sine sunne­ verdier i dopingspørsmålet.


Jeg har mer enn noen ­annen i norsk presse advart mot et skifte­ i idrettens tradisjonelt nesten samstemte krav om ren konkurranse. Den kunnskapsløse kritikken mot langrennsmiljøet bidrar til en slik negativ endring fordi den får stadig flere til å tro at det står like dårlig til med etikken langs norske skispor som i vinternasjoner der det med ­doping er kulturelt akseptert. Det er blank løgn selv om skisporten skal være selvkritisk til hvilke metoder de beste bruker for å oppnå topp resultater. Hvor selvkritiske vet vi først når rapporten kommer fra det internasjonale utvalget som gransker medisineringen av norske ski­løperes luftveisplager.


Og forøvrig: Jeg ser det ikke som min oppgave som sportskommentator å være kritisk for kritikkens skyld. Jeg skal analysere idretten og dens plass i samfunnet. Ser jeg bra idrett med gode samfunnsverdier er det altså i utgangspunktet en like høyverdig analyse som det å finne feil.


Irriterer. Likevel er det feilene­ som irriterer meg i Gilbergs mang­lende kunnskap om kulturministerens idrettspolitikk. For hennes angrep mot idrettsbevegelsen er en del av Hofstad Hellelands sondering rundt det å skille ut toppidretten slik at den blir mer statlig styrt. Gilberg ­nevner Jan Åge Fjørtoft-utvalget­ uten å reflektere over at det 
innad i ­dette arbeidet var drakamp nettopp rundt styringen av eliten.


Med tanke på at Vårt Land ideo­
logisk er opptatt av å verne om den lokalt basert og demokratisk styrte frivilligheten i det norske samfunnet, er det rart at avisa holder seg med en sportskommentator som ikke evner å se den dimensjonen i striden mellom kulturministeren og idretten.


Det er jo nettopp slike ideologiske sammenhenger som en kulturavis som Vårt Land bør løfte­
fram. Det krever adskillig mer kunnskap, litt mer nøyaktighet, en troverdig analyse og som en personlig ikke så viktig fotnote; dessverre også en større posjon raushet når det gjelder min posi­sjon som sportskommentator.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.10.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Gilberg

223 innlegg  116 kommentarer

Hvem heier på makta?

Publisert over 4 år siden

Jeg skrev i en kommentar i Vårt Land denne uken at det ikke er pressens oppgave å gå god for (eller dømme) utøvere som er under etterforskning. Vår oppgave er å stille spørsmål og få fram informasjon.

Som et eksempel på en som har gått god for kulturen i norsk langrenn, både før og etter de to sakene hvor verdens to beste langrennsløpere har brutt dopingreglementet, nevnte jeg Dagbladets kommentator Esten Sæther.

Han svarte i Vårt Land torsdag med å si at «Gilberg mangler grunnleggende innsikt i sportens maktforhold».


Som kommentator ønsker jeg all saklig maktkritikk velkommen, også den som retter seg mot profilerte stemmer i mediene. Når Sæther kritiserer meg bør jeg kanskje ta det som et kompliment, i og med at han under OL i Sotjsi 23. januar 2014 skrev følgende om kulturen i russisk langrenn:

«Hei gjerne på en russer. For nå bestemmer ikke lenger det gamle dopingreglementet alt i russisk langrenn», var tittel og ingress. Videre: «Nå som Putin er tilbake som sjef i alle roller, er grepet om den viktige langrennssporten stramt. Det gjør sjansene for nye dopingavsløringer få».


Dette ble skrevet samtidig som det statlige kontrollerte russiske dopingregimet var så gjennomgripenede at det best kan sammenlignes med det gamle DDR. Styrt av agenter fra FSB ble dopingprøver byttet ut i stor stil under vinterlekene, og Wadas McLaren-rapport er klar på at langrenn ikke var noe unntak.

 
Slik gikk det altså da Sæther ville at vi skulle heie på russerne. Jeg får kanskje være glad for at han ikke heier på meg.


Der er jeg for øvrig i godt selvskap. Så sent som i august gikk Sæther ut og kalte mine kommentatorkolleger Leif Welhaven (VG), Ola Bernhus (Aftenposten) og Kjetil Kroksæter (Adresseavisen) for «så kunnskapsløse som overhodet mulig». Dette fordi de var kritiske til ledelsen i Olympiatoppen etter OL i Rio.

 
Det er et sunnhetstegn at ikke pressen løper i flokk og at profilerte kommentatorer inntar ulike posisjoner. Mitt ståsted når jeg skriver i Vårt Land sammenfaller i stor grad med idrettens egne vedtatte grunnverdier: Glede, helse, ærlighet og fellesskap. Jeg ga kulturministeren ros for at hun har krevd åpenhet om pengebruken hos lederne i idretten. Men jeg skrev også at hun selv har en agenda om å komme inn i Wada, og jeg har tidligere kritisert henne for å invitere til ny OL-debatt rett etter at et stort flertall i folket sa nei til OL i Oslo.

 
Med Esten Sæthers måte å lese på blir dette til at jeg «helt ukritisk løfter kulturministeren fram» og at «Gilberg heier på makta».

Jeg tror han vil finne få maktpersoner som er enige med ham i det.

Også Vladimir Putin.

 

Kommentar #2

Harald Krøvel

0 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 4 år siden

 

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere