Verdidebatt

Fra spørsmålstegn til utropstegn

For min del har det vært en lang prosess fra et spørsmålstegn bak «Blir alle til frelst?» til noe som nærmer seg et utropstegn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Blir alle frelst til slutt, spør Hegstad og Henriksen i VL 25 oktober. Utgangspunktet er et tidligere innlegg jeg hadde her på VD/VL. Her er mitt svar. Det kan gjerne leses sammen med Sturla Stålsetts innlegg i VL i dag (27.10): Læren om det kristne håpet.


Dette er et svar på Hegstad og Henriksens spørsmål i Vårt Land 25.10: "Blir alle frelst?".  De tar utgangspunkt i en overskriften i et innlegg av meg på Verdidebatt: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt» (se også VL 1.10).

Hegstad og Henriksen mener jeg går lenger enn det er teologisk dekning for og at det tar «noe av dynamikken ut av de bibelske tekstene». Jeg har stor forståelse for deres aktsomhet. For egen del har det vært en lang prosess fra et spørsmålstegn til noe som nærmer seg et utropstegn. Jeg har stor ydmykhet overfor vår manglende sikkerhet rundt de kommende ting. Vi ser som i en gåte og forstår bare stykkevis

Misjonær- og presteerfaring

Men ikke minst misjonærerfaringene fra Japan og senere erfaringene som folkekirkeprest i møte med sørgende, i møte med fortvilede med dødsangst, i møte med fortapelsesangst, har skapt en stor uro i meg når det gjelder å bære med meg et budskap som styrker fortvilelsen slik forkynnelsen om evig pine har gjort. Men som også gjelder en mer oppdatert, mildere utgave utgave, som dreier seg om det mentale og teologiske forbehold at vi ikke kan utelukke en dobbelt utgang. Jeg har registrert at jeg i hele min tjeneste knapt nok har talt om fortapelsen og den doble utgang. Jeg har svart omgående og unnvikende på direkte spørsmål, eller i undervisning hvor dette har vært tema.

Dommen blir ikke borte
Men jeg har talt om dommen, og om at vår ondskap og synd skal avsløres og vi stilles til regnskap. Ondskapen og synden er en del av vår virkelighet. Vi ser den rundt oss og vi kjenner den inne i oss og må erkjenne hvordan også vi ikke makter å leve hele, ekte, sanne og gode liv. Jeg er en del av «alt det skapte sum sukker og stønner» etter forløsning. For meg er dette en grunnerkjennelse som gjelder for hele menneskeheten.

Den seirende Kristus
Inn i denne virkeligheten kommer budskapet om Jesus Kristus. I alt sitt mangfold. I all sin storhet. I alt sitt alvor og med all sin glede. Det er håp. Det er lys. Det er liv. De sterke Kristus-hymnene i Paulus sine brever til Efeserne, Filipperne og Kolosserne. Selv om konteksten for disse hymnene er forskjellige og tolkningshistorien utmynter de noe forskjellig, er de for meg blitt en bekreftelse på at hvert kne en dag skal bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Guds ære, (Fil 2,10-11). Flere andre tekster peker i en slik retning. Hva skriver ikke Paulus i 1 Kor 15? «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (v 22). Og det følges opp med formuleringene om at alle makter, myndigheter og krefter skal tilintetgjøres og legges under Kristi føtter. Det gjelder også den siste fienden, døden. Hvordan kan det være et sted hvor ondskapen fortsatt skal regjere og døden fortsette å være en fiende? I disse ordene finner jeg trøst og håp.

En viktig doktoravhandling
Et forløsende stykke teologisk arbeid i min prosess har doktoravhandlingen til Kjetil Grandal fra 2000, «En kjærlighet med rom for alle?», vært. Jeg skrev varsomt anerkjennende om den i en kommentar i Kirke og kultur samme år. Frykten for en opprivende debatt var stor ved inngangen til min menighetspresttjeneste. Og fort ble det heftig nok debatt om et annet spørsmål: homofilisaken, som også hadde «liten støtte i det bibelske materialet». Det kan se ut som Grandal har noe av det samme utgangspunktet som meg, hvor det nettopp er den eksistensielle nøden som ha belyser i dialog med et knippe kjente teologer.

Et kjernepunkt: Nåden

Etter å ha lest Hegstad og Henriksens artikkel mener jeg at dialogen må fortsette. Jeg synes både deres referanse til «det bibelske materiale» blir for enkelt og jeg stusser over påstanden om at den som «utvetydig slår fast at alle blir frelst, tar (…) bort grunnlaget for å tro på Guds nåde som grunnlaget for å leve, ikke bare i fremtiden, men også her og nå».

Dette skjønner jeg rett og slett ikke. De jo nettopp nåden, knyttet til Jesu død på korset, som skaper det levende håpet. Noe annet har vi ikke å holde oss til for framtida, men det har gyldighet også her og nå. Eller som Per Lønning så treffende skrev i sin Kristen tro: «Dommen er den endegyldige bekreftelsen på at nåden, slik den manifesterte seg gjennom Jesu død og oppstandelse, gjelder. Som siste ord. Den og bare den.» (s 166).

Takk for tydelig tale

Ellers vil jeg takke Hegstad og Henriksen for de sterke og tydelige ordene mot forkynnelsen av evig straff/pine, og mot identifiseringen av hvem som går fortapt og hvem som ikke gjør det. Med det har vi tatt et langt skritt bort fra det teologiske rammeverket for helvetsstriden midt på 1950-tallet. Jeg tror at det er på høy tid å få en åpen og bred samtale om «de siste ting».

Tid for en ny dialog

Religionsforskeren Pål Repstad har etterlyst det. «Helvete og fortapelse er dogmer som stort sett er forvist til kirkens mørkeloft. Men de ligger der. Kanskje denne delen av den kristne tradisjon burde tas ut i lyset og ses nærmere på: Er det noe her av varig verdi som kan omtolkes?» (TT 1/2015) Jeg ser Hegstads og Henriksens kommentar som en åpning for en slik samtale.

PS: Etter at jeg skrev denne kommentaren, kom Sturla Stålsetts artikkel: Den kristne lære om håpet, på trykk i VL (27.10). Stålsett gir her uttrykk for en måte å tenke på som svarer til mine anliggender. Det skulle borge godt også for en faglig debatt både på MF og i kirka vår for øvrig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt