Torbjørn Røe Isaksen

21

Bioteknologi kan forme liv og samfunn

Det ligger store medisinske muligheter i bioteknologi, men også et behov for klare etiske grenser.

Publisert: 26. okt 2016

Da jeg deltok i NRKs program På bortebane,­ besøkte vi en fertilitetsklinikk i USA. «Hvis jeg ønsker meg en jente med blondt hår og blå øyne, kan jeg få det da?» spurte jeg en av legene. «Det er fullt mulig, men vi har egne interne retningslinjer som ikke tillater det», svarte han.
Det er ikke science fiction med seleksjon av egenskaper hos fostre. Det er en realitet.

Tekno­logien sprenger grenser, og dette skaper nye muligheter for bedre medisinsk behandling og oppfølging av medfødte lidelser, men også fallgruver.
Bioteknologilovgivning dreier seg om problemstillinger rundt fosterdiagnostikk, forskning på genmateriale, surrogati, og donasjon av kjønnsceller, for å nevne noe.

Flere av problemstillingene berører grenseoppdragningen mellom å bruke teknologien til å hjelpe flest mulig, og grunnleggende spørsmål om identitet, menneskeverd og tilhørighet. Skal teknologien selv få avgjøre hvor grensene går, ­eller skal vi i fellesskap trekke opp noen etiske rammer? Hvordan skal bioteknologien reguleres i fremtiden? Hva skal være politikkens svar?

Uholdbart. Vi kan ikke ta utgangspunkt i laissez-faire. Det er etisk uholdbart dersom det teknologiske, og ikke det etiske, skal sette grensene for utviklingen.

Slik jeg ser det, er det spesielt to utfordringer som melder seg, som vi må ha gode politiske svare på. Det ene er at barnets beste må ivaretas. Alle barn er selvstendige individer med unike behov. Som politisk prinsipp må vi like fullt forutsette at hensynet til barnets beste alltid skal gå foran andre hensyn. Mulig-
hetene bioteknologien gir må ikke gjøre at vi setter rettigheten til å få barn først.

Samtidig mener jeg vi må sørge for at samfunnet gir plass til alle. Flere barn enn noen gang vokser i dag opp med to fedre, frivillig enslige mødre, eller to mammaer. Selv om det er forbudt ved norsk lov, finnes det i Norge i dag et økende antall surrogatibarn som er unnfanget i utlandet. Vi må aldri betvile at disse foreldrene elsker sine barn like mye som alle oss andre, eller anta at barna har dårligere forutsetninger for å klare seg godt i livet.

Vi må derfor være bevisste også på språket vi bruker. Når vi ikke tillater alle muligheter bioteknologien åpner for, er det for å ivareta visse prinsipper, ikke for å utpeke noen som syndebukk. Høyre skriver i vårt prinsipprogram at «Å bli forelder er et naturlig ønske for mange, men det er ingen rettighet. Staten har ikke rett til å fjerne barns mulighet til å kjenne sitt biologiske opphav.» Dette må ligge til grunn for all vår politikk på dette området.

Norge restriktivt. Mange ­andre land har valgt en mer ­liberal linje vis-a-vis bioteknologi enn vi har i Norge. Dette mener jeg er den enkle vei. Faktisk også en utrygg vei. På områder der teknologien utvikler seg i større hastighet enn politikken og det allmenne verdisynet i befolkningen, er det klokt å ivareta en restriktiv linje. Vi vet simpelthen ikke hvordan fremtidens medisinske muligheter ser ut.

Etter mitt syn står vi best rustet for å møte en slik fremtid om vi holder fast ved noen tidløse verdier. Dette er verdier som ­ønsker sterke og selvstendige familier, og en stat som hjelper dem til å ta trygge valg. Når vi ikke har oversikt over konsekvensene, bør vi holde igjen. Dette føre-var-prinsippet bør fortsatt ligge til grunn for Høyres politikk.

Med dette vil jeg benytte ­anledningen til å invitere alle interesserte til å delta på frokostmøtet om bioteknologi vi i Høyres programkomité arrangerer på Høyres Hus torsdag 27. oktober kl. 08.00. Dette er et av de viktigste verditemaene vi politikere står ovenfor i dag, og vi trenger grundige diskusjoner om menneskeverd og teknologi.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.10.2016

Kommentar #1

Marit Johanne Bruset

18 innlegg  25 kommentarer

Om hensynet til barnet sitt beste

Publisert nesten 5 år siden

Det var med glede eg las innlegget der Høgre sin programkomite i slutten av oktober inviterte til debatt om bioteknologien og så tydeleg framheva spørsmåla om menneskeverd og behovet for klare etiske grenser.

Særleg gledeleg er det at Høgre er så tydeleg på at omsynet til barnet må gå framom dei vaksne sine rettigheiter. For politikarane sit med eit stort og tungt ansvar i samband med den komande evalueringa av Bioteknologilova, og det er difor lovande å sjå at Høgre fokuserar på dei store og viktige verdispørsmåla i denne debatten.

Høgre sitt standpunkt er særleg viktig fordi Høgre sit med jokeren i forhold til spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon og surrrogati i Norge. Til skilnad frå t.d Venstre, så tek ikkje Høgre den enklaste vegen som er å overlate ansvaret for utviklinga på dette området til foreldra.

Eg har i lang tid vore oppteken av barnet sitt beste i debatten om bioteknologien; særleg i forhold til reprodusjonsteknologien og spørsmålet om eggdonasjon og surrogati.

Eg vil hevde at den offentlege debatten fram til idag i altfor stor grad har vore vinkla utfrå dei vaksne sine interesser og behov. Over lang tid har vi i media blitt presenterte for talrike historier der vaksne har stått fram og fortalt om sitt store (og legitime) barneønske og sine liv som lykkelege foreldre. Donorbarna sine historier har det hittil vore sørgeleg få av; og det av forståelege grunnar meinar eg. Både barna sin alder og lojalitetsproblematikken spelar inn i forhold til dette.

I tillegg til at det generelt er lettast for oss vaksne å identifisere oss med andre vaksne, så forsterkar den skeive framstillinga i media, denne tendensen. Vi kan lett forstå dei ufrivilleg barnløse sitt sakn og deira sorg og leve oss inn i denne, medan barna og dei store spørsmåla knytta til deira rettigheiter og deira sin situasjon som donorbarn kjem i bakgrunnen.

Når media også framstiller det slik at forskinga viser at donorbarna klarar seg bra, så vert terskelen senka i forhold til spørsmålet om vi skal opne for eggdonasjon og surrogati i Norge.

Etter mi meining er det stor usikkerheit knytta til forskingsresultata og det er for tidleg å trekke ein slik konklusjon når det gjeld forskinga som hittil er gjort på donorbarna. Forskingprosjekta er få, barna er framleis unge og i utvikling i høve autonomi og avhengigheit og identitet. Dei er heller ikkje komne i ein alder der eige foreldreskap aktiverer spørsmålet om gener, slekt og tilhørigheit. Lojalitetsproblematikken i dette feltet er også viktig å ta høgde for når forskingsresultata vert tolka.

Eit slåande eksempel på dette er å sjå i programmet som vert referert til i starten av innlegget ditt; programmet På Bortebane som vart sendt på NRK 1.

På bakgrunn av den skremmande haldningane som faren hans  (John Weltman) viste, så opplevde eg det beundringsverdig modig av surrogatbarnet Zachary å svare "vet ikke" på spørsmålet  om det var vanskeleg for han då han var yngre, å ikkje vite kven  "fødemora" hans var.  Zachary var også relativt lite meddelsam om det å vere surrogatbarn, men det han formidla var av positiv karakter. 

Fleire har framstilt altruistisk eggdonasjon og altruistisk surrogati som ei akseptabel løysing. Slik eg ser det, så endrar dette ikkje på det faktum at det er dei vaksne sine ønsker og behov som vert sett først. Dette kom også tydeleg fram i dokumentaren På bortebane. Sjøl om surrogatmora ( Julie Kronen), ilag med Zachary, var den som ga det mest positive inntrykket under besøket i USA, så var motivet hennar å hjelpe andre ufrivilleg barnløse. I tillegg til at ho sjøl hadde eit sterkt ønske og behov for å vere til hjelp.

I løpet av dokumentaren vart det tydeleg at innsatsen du prisverdig gjorde på å få fokuset på barna sine behov og deira rettigheiter i forhold til surrogati, ikkje vart krona med hell.

På den måten så vart programmet ein illustrasjon på den motstanden det har vore å flytte fokuset over på barna og deira rettigheiter.

I vår heimlege debatt om bioteknologien, så har det av nokre blitt etterlyst å få eit større fokus på etikken i debatten om reproduksjonsteknologien. T.d journalist og forfatter Klavs Birkholm med boka "Efter mennesket. På vei mot homo artefakt" og forsker Eivor Andersen Oftestad med boka "Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år." Dette meinar eg er både viktige og tankevekkande bøker som bør lesast av flest mogleg.

Om donorbarna og fråveret av deira stemmer i debatten, så kan det illusterast gjennom følgande eksempel; då journalist Anette Aasheim i februar 2013 i Aftenposten skreiv "Morskomplekset. Eggdonasjon er mer enn et spørsmål om to mødre", så etterlyste eg barneperspektivet i framstillinga. Aasheim svara då at planen var å late donorbarna sjøle få komme til orde i samband med artikkelen. Ho opplyste at dei verkeleg hadde prøvd å få det til gjennom mange kanalar både i inn- og utland. Men overalt vart dei møtt med tausheit. Aasheim oppfatta dette som frykt for å stå fram. Vi kan sjølsagt ikkje vite grunnen, men ei mogleg forklaring kan vere at barna var bunde av lojalitet til sine foreldre/omsorgspersonar og ikkje våga eller ville late seg intervjue av den grunn. Ei anna mogleg forklaring  kan vere at barna frykta å verte stempla om dei stod fram i media, evnt. begge delar.

I juli 2011 stod danske Ina Rosdal og mor hennar fram i VG. Temaet var at barn har rett til å kjenne sitt opphav. Ina var unnfanga ved hjelp av ein anonym sædgiver og mora hennar var aleine, men ønska seg barn. Mora angra på at ho valte anonym sædgiver og uttalte at dersom ho hadde visst kor stor og omfangsrik Ina sin sorg skulle vise seg å bli, så hadde ho ikkje gjort det.

Gjennom Ina si historie så fekk desse barna ei stemme i media, men berre for ei kort periode.

I mange av dei vaksne sine historier, så vert spørsmål om donoren og spørsmål om det er viktig for barnet å kjenne sitt opphav, ofte oppfatta nærast som ein provokasjon. Og svara går ofte i retning av å ugyldiggjere dette behovet hos barnet.

I mitt mangeårige kliniske arbeid som psykolog og barnefaglig sakkyndig, så har eg møtt mange barn og unge i ulike omsorgssituasjonar. Eg har erfart kor viktig det er for mange både å kjenne sitt genetiske opphav og å få vekse opp hos desse. Eg har gså møtt mange som i vaksen alder slit med ein stor og tung sorg over å ikkje kjenne sitt genetiske opphav.

Det å vere så tett på og ha opplevd deira stor sakn og smerte, gjer at eg kjenner eit ansvar for å formidle dette utad og stå fram i den offentlege debatten. 

Eg er redd for at vi i framtida skal få høyre fleire triste historier, liksom Ina Rosdal si historie. Som vi veit så kan livet fare ille med oss på mange vis. Og vi kan legge skuld på oss sjøle eller vi kan klandre andre rundt oss. Vi kan også skulde på ei ublid skjebne eller det vi evnt. måtte tru på.

Den avgjerande skilnaden for meg, når det gjeld enkelthistorier som Ina Rosdal si historie, er om det er vi  som samfunn og gjennom vårt lovverk, bidrar til å sette nokon i ein slik smerteleg og vanskeleg situasjon.

Forøvrig så er det eit tankekors for meg at det frå mange ufrivilleg barnløse vert argumentert med behovet for å få sine eigne genetiske barn, samstundes som barnet sitt behov for å kjenne sitt genetiske opphav vert sterkt nedtona, og av nokre også freista ugyldiggjort.

 

Men vi høyrer om donorbarn som søker saman  på leiting etter sitt genetiske opphav. Vi veit og at mange adoptivbarn vert opptatt av sitt genetiske opphav og søker tilbake til sine slektsrøtter.  

Kommentar #2

Marit Johanne Bruset

18 innlegg  25 kommentarer

Om hensynet til barnet sitt beste

Publisert nesten 5 år siden

Det var med glede eg las innlegget der Høgre sin programkomite i slutten av oktober inviterte til debatt om bioteknologien og så tydeleg framheva spørsmåla om menneskeverd og behovet for klare etiske grenser.

Særleg gledeleg er det at Høgre er så tydeleg på at omsynet til barnet må gå framom dei vaksne sine rettigheiter. For politikarane sit med eit stort og tungt ansvar i samband med den komande evalueringa av Bioteknologilova, og det er difor lovande å sjå at Høgre fokuserar på dei store og viktige verdispørsmåla i denne debatten.

Høgre sitt standpunkt er særleg viktig fordi Høgre sit med jokeren i forhold til spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon og surrrogati i Norge. Til skilnad frå t.d Venstre, så tek ikkje Høgre den enklaste vegen som er å overlate ansvaret for utviklinga på dette området til foreldra.

Eg har i lang tid vore oppteken av barnet sitt beste i debatten om bioteknologien; særleg i forhold til reprodusjonsteknologien og spørsmålet om eggdonasjon og surrogati.

Eg vil hevde at den offentlege debatten fram til idag i altfor stor grad har vore vinkla utfrå dei vaksne sine interesser og behov. Over lang tid har vi i media blitt presenterte for talrike historier der vaksne har stått fram og fortalt om sitt store (og legitime) barneønske og sine liv som lykkelege foreldre. Donorbarna sine historier har det hittil vore sørgeleg få av; og det av forståelege grunnar meinar eg. Både barna sin alder og lojalitetsproblematikken spelar inn i forhold til dette.

I tillegg til at det generelt er lettast for oss vaksne å identifisere oss med andre vaksne, så forsterkar den skeive framstillinga i media, denne tendensen. Vi kan lett forstå dei ufrivilleg barnløse sitt sakn og deira sorg og leve oss inn i denne, medan barna og dei store spørsmåla knytta til deira rettigheiter og deira sin situasjon som donorbarn kjem i bakgrunnen.

Når media også framstiller det slik at forskinga viser at donorbarna klarar seg bra, så vert terskelen senka i forhold til spørsmålet om vi skal opne for eggdonasjon og surrogati i Norge.

Etter mi meining er det stor usikkerheit knytta til forskingsresultata og det er for tidleg å trekke ein slik konklusjon når det gjeld forskinga som hittil er gjort på donorbarna. Forskingprosjekta er få, barna er framleis unge og i utvikling i høve autonomi og avhengigheit og identitet. Dei er heller ikkje komne i ein alder der eige foreldreskap aktiverer spørsmålet om gener, slekt og tilhørigheit. Lojalitetsproblematikken i dette feltet er også viktig å ta høgde for når forskingsresultata vert tolka.

Eit slåande eksempel på dette er å sjå i programmet som vert referert til i starten av innlegget ditt; programmet På Bortebane som vart sendt på NRK 1.

På bakgrunn av den skremmande haldningane som faren hans  (John Weltman) viste, så opplevde eg det beundringsverdig modig av surrogatbarnet Zachary å svare "vet ikke" på spørsmålet  om det var vanskeleg for han då han var yngre, å ikkje vite kven  "fødemora" hans var.  Zachary var også relativt lite meddelsam om det å vere surrogatbarn, men det han formidla var av positiv karakter. 

Fleire har framstilt altruistisk eggdonasjon og altruistisk surrogati som ei akseptabel løysing. Slik eg ser det, så endrar dette ikkje på det faktum at det er dei vaksne sine ønsker og behov som vert sett først. Dette kom også tydeleg fram i dokumentaren På bortebane. Sjøl om surrogatmora ( Julie Kronen), ilag med Zachary, var den som ga det mest positive inntrykket under besøket i USA, så var motivet hennar å hjelpe andre ufrivilleg barnløse. I tillegg til at ho sjøl hadde eit sterkt ønske og behov for å vere til hjelp.

I løpet av dokumentaren vart det tydeleg at innsatsen du prisverdig gjorde på å få fokuset på barna sine behov og deira rettigheiter i forhold til surrogati, ikkje vart krona med hell.

På den måten så vart programmet ein illustrasjon på den motstanden det har vore å flytte fokuset over på barna og deira rettigheiter.

I vår heimlege debatt om bioteknologien, så har det av nokre blitt etterlyst å få eit større fokus på etikken i debatten om reproduksjonsteknologien. T.d journalist og forfatter Klavs Birkholm med boka "Efter mennesket. På vei mot homo artefakt" og forsker Eivor Andersen Oftestad med boka "Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år." Dette meinar eg er både viktige og tankevekkande bøker som bør lesast av flest mogleg.

Om donorbarna og fråveret av deira stemmer i debatten, så kan det illusterast gjennom følgande eksempel; då journalist Anette Aasheim i februar 2013 i Aftenposten skreiv "Morskomplekset. Eggdonasjon er mer enn et spørsmål om to mødre", så etterlyste eg barneperspektivet i framstillinga. Aasheim svara då at planen var å late donorbarna sjøle få komme til orde i samband med artikkelen. Ho opplyste at dei verkeleg hadde prøvd å få det til gjennom mange kanalar både i inn- og utland. Men overalt vart dei møtt med tausheit. Aasheim oppfatta dette som frykt for å stå fram. Vi kan sjølsagt ikkje vite grunnen, men ei mogleg forklaring kan vere at barna var bunde av lojalitet til sine foreldre/omsorgspersonar og ikkje våga eller ville late seg intervjue av den grunn. Ei anna mogleg forklaring  kan vere at barna frykta å verte stempla om dei stod fram i media, evnt. begge delar.

I juli 2011 stod danske Ina Rosdal og mor hennar fram i VG. Temaet var at barn har rett til å kjenne sitt opphav. Ina var unnfanga ved hjelp av ein anonym sædgiver og mora hennar var aleine, men ønska seg barn. Mora angra på at ho valte anonym sædgiver og uttalte at dersom ho hadde visst kor stor og omfangsrik Ina sin sorg skulle vise seg å bli, så hadde ho ikkje gjort det.

Gjennom Ina si historie så fekk desse barna ei stemme i media, men berre for ei kort periode.

I mange av dei vaksne sine historier, så vert spørsmål om donoren og spørsmål om det er viktig for barnet å kjenne sitt opphav, ofte oppfatta nærast som ein provokasjon. Og svara går ofte i retning av å ugyldiggjere dette behovet hos barnet.

I mitt mangeårige kliniske arbeid som psykolog og barnefaglig sakkyndig, så har eg møtt mange barn og unge i ulike omsorgssituasjonar. Eg har erfart kor viktig det er for mange både å kjenne sitt genetiske opphav og å få vekse opp hos desse. Eg har gså møtt mange som i vaksen alder slit med ein stor og tung sorg over å ikkje kjenne sitt genetiske opphav.

Det å vere så tett på og ha opplevd deira stor sakn og smerte, gjer at eg kjenner eit ansvar for å formidle dette utad og stå fram i den offentlege debatten. 

Eg er redd for at vi i framtida skal få høyre fleire triste historier, liksom Ina Rosdal si historie. Som vi veit så kan livet fare ille med oss på mange vis. Og vi kan legge skuld på oss sjøle eller vi kan klandre andre rundt oss. Vi kan også skulde på ei ublid skjebne eller det vi evnt. måtte tru på.

Den avgjerande skilnaden for meg, når det gjeld enkelthistorier som Ina Rosdal si historie, er om det er vi  som samfunn og gjennom vårt lovverk, bidrar til å sette nokon i ein slik smerteleg og vanskeleg situasjon.

Forøvrig så er det eit tankekors for meg at det frå mange ufrivilleg barnløse vert argumentert med behovet for å få sine eigne genetiske barn, samstundes som barnet sitt behov for å kjenne sitt genetiske opphav vert sterkt nedtona, og av nokre også freista ugyldiggjort.

Men vi høyrer om donorbarn som søker saman  på leiting etter sitt genetiske opphav. Vi veit og at mange adoptivbarn vert opptatt av sitt genetiske opphav og søker tilbake til sine slektsrøtter.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere